Taxituren →

-Kor lenge har eg egentlig ventet? - Tenk om taxien kommer når eg er inne og pisser, også bare kjører han igjen. – Mister eg det flyet må eg bli en natt til. Jeg kjenner stresset bygger seg opp proporsjonalt med trykket i blæren. -Nei til helsike, ingenting é verre enn å være pissetrengt. Til og med en overnatting på et flyplasshotell er bedre enn å ikke få lette på trykket. Resepsjonen er stenget, men heldigvis er nøkkelkortet mitt globalt og jeg stormer inn på toalettet med ryggsekken på. Jeg river ned buksen og dopapiret detter langt ned i buksebeinet. (Når man reiser lett er det ekstremt viktig med god hygiene. Er du fortsatt i stuss vil du forstå poenget med dopapiret når du blir voksen.) Det må bli stående. Når man sitter blir det jo bedre tømming, men ikke pokker om jeg setter meg ned på et jobbtoalett. I hvert fall ikke her nede. Alle går pent kledd og i skjorte og greier på jobben, men på dass er de noen svin …

Vel ute igjen er det fortsatt ingen taxi. Jeg går motvillig ut i regnet og myser bort på det tidligere kontorbygget vi hadde. Utenfor inngangen står det er en bil med lysene på. Det er ingen skilter eller klistremerker, og den ser ut som en helt vanlig privatbil. Men sånn er det med bestillingstaxi her i London. Jeg veiver med armene og snur siden til slik at han kan se at jeg har en sekk på ryggen, og håper at det gir et signal om at jeg er på tur. Plutselig begynner den hvite bilen å rulle mot meg. Den er min! Utrolig! Jeg hørte spesifikt at det ble informert om at det ble bestilt bil til det nye bygningnummeret. Det virker som om drosjesentralbordet bevisst unnlater å videreformidle detaljer de får om henting, og bare instruerer biler etter eget forgodtbefinnende. Som en katt som er redd for å bli våt skynder jeg meg under tak og smyger meg langs veggen tilbake til inngangen hvor taxien egentlig ble bestilt til.

«Do you want to sit in front?» spør sjåføren vennlig. «Yes, that would be nice», svarer jeg fornøyd. Det er jo tross alt en halvannen times tur. Taxisjåførene på disse lange turene liker å prate, så passasjerene får alltid sitte framme om de vil. “Do you need extra room for your legs?” spør han og trykker på en knapp i panelet før jeg rekker å svare. Han er veldig stolt av finessene i bilen. Vi ser begge ned på føttene mine. Setet mitt beveger seg sakte bakover og jeg strekker meg så buksen glir oppover leggene. Der ser jeg plutselig dopapiret stikke ut av buksebeinet. Jeg bøyer meg lynraskt ned, trekker det ut og stikker det i lommen. Så sier vi ingenting til hverandre på over et minutt.

“Can I answer this call?” spør han plutselig. Jeg har ikke hørt at det har ringt. «Of course», svarer jeg. Så snakker han et uforståelig språk i samtalen. Sjåføren er nærmere tredve, med kullsvart, velstelt hår og en barbering som må være gjort med linjal, minst, for å få den skjegglinjen fra øre til øre. Med svart dress, slips og hvit skjorte framstår han meget presentabel. “Sorry for not speaking english. It was my mom”. “No problem”, sier jeg. Jeg ante ikke at man måtte unnskylde seg for å snakke arabisk med moren sin. Så suser vi gjennom regnværet mens lyden av dekkene og vindusviskeren blander seg med trafikkstøyen. Han har ingen musikk på, og det er sikkert like greit, for vi deler sikkert ikke musikksmak …

“It is nice to have someone to speak with”. Sier han plutselig. «Yes, I’ll bet», sier jeg og lurer på hva jeg kan snakke om. Han snakker engelsk uten aksent, men bruker få ord og han snakker lite. Så jeg spør forsiktig om han er født her i Reading, for å ikke trakke rett opp i rasistklaveret. «Yes.» sier han, også går jeg ikke videre med det temaet…

Trafikken bygger seg opp på M25 og det begynner å pøsregne. “This is not good” sier han. ”Okey?” sier jeg spørrende. Det er fire timer til flyet går, så jeg har god tid. “I am familiar to this kind of weather”, sier jeg, uten å få en respons på det. Av en eller annen merkelig grunn synes jeg det er viktig at han får vite at jeg er fra Norge… “We have to take another route”, sier han bare, og peker på GPS’en. “Thats fine” sier jeg “I have plenty of time”. Og det er jo kanskje litt mer å se på når man kjører på småveier, skulle jeg tro.

Så står vi plutselig i stampe likevel mens regnet hagler mot frontruten. “This is nice” sier han plutselig. “Just sit her and look at the rain on the windshield”. “Yes, it is relaxing” sier jeg. “Relaxing as looking into a fire…” Han svarer ingenting på den replikken.

“Wow” sier jeg og peker på skjermen. Det er som vi flyr over bilen. “Look” sier han stolt og senker vinduet. Han tar hånden under sidespeilet og viser hvor et av kameraene er gjemt. “Cool” sier jeg. Han blir oppglød når han snakker om bilen. «Is it yours?» spør jeg. «What?» Det var tydeligvis ikke et bra spørsmål. «This car. Is it yours?». «I am responisble for it», svarer han kort. Så blir vi stille igjen.

“Do you have kids?” sier jeg for å bryte stillheten. “Yes”. sier svarer han… And the age? spør jeg da han ikke uten videre forteller mer. “One is four years and one is nine mounths”. “Congratulation” sier jeg oppriktig, og han smiler for første gang. Så tar jeg fram mobilen og viser et bilde av min datter på fem, når hun stolt holder fram et brett med selvlaget muffins. “She looks like you” sier han bestemt. “Thank you” sier jeg. Så lurer jeg på å snakke videre om familielivet, men det er jo et minefelt å diskutere det med en ukjent araber. Kanskje han er en konservativ muslim. Jeg har jo ingen idé om konen hans er fanget i hjemmet inntullet i en burka, eller om han lever som en vestlig og krangler med kjerringen i fylla en gjennomsnittlig lørdagskveld. Mest sannsynlig er han grei, men jeg vil ikke grave dypere.

“You know, yesterday I had to spend two hours waiting inside the airplane, in Stavanger, due to heavy rain in London”. “Where?”, spør han. «Stavanger in Norway.» svarer jeg, litt overrumplet over at han er interessert. “Is Norway close to Netherland?” spør han overraskende. “No. It is next to Sweden”, svarer jeg med en umerkelig hoderysting. “Yes!…” sier han, og fortsetter engasjert: “…In Sweden it is minus 27 degrees in the winter. ” Jeg finner ut at det ikke skader å la ham tro at minus 27 grader er en betegnende temperatur for Sverige om vinteren.

Vi kjører inn og ut av motorveier og noen ganger gjennom husklynger. Han kjører fortere enn jeg ville gjort i dette regnværet, men jeg stoler på at Mercedes’en korrigerer for sladd og at den er relativt kollisjonsikker. “Look!”, sier han plutselig med entusiasme i stemmen. “It is the sun”. Vi kan ane solen bak skyene i horisonten, men det regner fortsatt på bilen. “Then there should be a rainbow”, sier jeg. Vi suser avgårde i femti miles og vannet virvles opp rundt oss. “There it is. I can see the rainbow”. Han peker rett framover i en grå vegg. Det er jo ingen regnbue der. Vil han bare tro at det er det? Og skal jeg bare kaste meg på den fantasien hans? Eller kanskje han bare driver med et «mind game». Jeg leter etter et svar som ikke gjør noen av oss forlegen. “It should have been more distinct”, sier jeg etter å ha stirret lenge mot horisonten. Så blir vi stille igjen.

Bilen ruller inn på avstigningområdet for Gatwick syd. Han tar fram iPhonen og gjør noen inntastinger. “That will be 75 pound sir”. “Make it 80”, sier jeg vel vitende om at det er firmaet som betaler den tipsen. Han skriver ut en kvittering manuelt og gir meg høflig hånden for avskjed. “It was a nice trip” sier han, og det høres ut som om han mener det. “Yes it was. Thank you very much”. Ute av bilen vet jeg hvilket stress som venter meg i avgangshallen, men jeg kjenner at denne bilturen har gjort meg uvanlig rolig og avslappet.

Photo by Samuele Errico Piccarini on Unsplash