Ta vare på hverandre. →
«Det er en hemmelighet, … ikke si det til noen». Jeg sitter på huk og holder hendene hennes for å få oppmerksomhet. Når vi står der helt alene ute i skogen og visker ser jeg at den lille forstår at dette er en skikkelig hemmelig hemmelighet. Det må være en hemmelighet for ingen vil forstå hvorfor jeg gjør det jeg nå kommer til å gjøre. Jeg kaster et blikk ut på stien for å se om det kommer noen, før jeg klatrer opp i en fur i skogholtet, nær borettslaget. “Blir politiet sint?” spør den lille, mens jeg strever med å klatre med kassen i den ene hånden og skrumaskinen i den andre. “Neida” svarer jeg, og tenker at nå har jeg dratt det litt for langt og gjort henne engstelig. Så fester jeg kassen sånn passe høyt, vel vitende om at den aldersgruppen som kan sabotere dette opplegget fint klarer å nå den.
En time før:
Jeg er ferdig og er godt fornøyd med resultatet. Bare en detalj gjenstår. Det blir som jeg hadde forstilt meg selv om det ikke var laget noen tegninger på det. Gud hvor herlig befriende det er å kunne lage noe uten å dokumentere det i hjel. «Hvor skal du henge opp den da?» spør min mor. Jeg er ikke helt sikker på det, så jeg svarer bare helt intetsigende: «I et tre…»
Halvannen time før:
På grunn av at taket går ut over bakveggen vil jeg ikke bruke hengsler. Etter hvert finner jeg ut at jeg kan montere to spant som vil presse mot sideveggene, og på den måte holde taket på plass samtidig som det er mulig og åpne det. «Er du ikke ferdig ennå?» Min mor har nok en gang humpet seg ned i kjelleren for å se. Hun kommer aldri for å skryte, men finner alltid ett eller annet å kommentere: det er skjevt, for lite, for stort, det er rotete også videre. Der i kjelleren blir jeg tydeligvis en håpløs tenåring igjen.
To timer før:
På grunn av vridningen på kledningsbordene må jeg bruke tvinger for å få veggene sammen før skruing. «Gøsta! Kaffen er klar!» min mor orker ikke å gå ned denne gangen, men står og skriker i fra toppen av trappen. -Gøsta!?! -Tror hun at det er min avdøde far som står der i kjelleren? -Later hun som hun er dement? Det irriterer meg lett at hun bruker mellomnavnet mitt, men jeg er mest irritert over at tiden har gått så fort. Jeg hadde jo håpet å ha kommet lenger med kassen. Jeg svarer med litt for høy og irritert stemme: «Ja, eg kommer snart!»
To og en halv time før:
Kledningsbordene har blitt lagret stående og har buet seg i den rå kjelleren, så sideveggene vrir seg utover. Jeg må derfor skråhøvle sidene på fronten, slik at det ikke blir for stor glipe når de monteres sammen. «Hva gjør du på?» spør min mor. «Ingenting» sier jeg, for å unngå en lang forklaring. Hun pleier aldri å være i kjelleren, men når jeg er her får jeg aldri ro. Jeg liker være litt alene og tenke og fundere litt. Men når hun ser meg tenke og fundere spør hun bare om jeg ikke får det til. «Skal jeg lage kaffe?» spør hun vennlig. «Ja», svarer jeg kjapt, for å få fred.
Tre timer før:
Jeg fant fram litt rester av kledningsbord jeg hadde fra tidligere snekkerier, og funderte på hvordan jeg best kunne utnytte disse. Jeg falt ned på at om front og bakvegg var 98mm, satt mellom sideveggene på 173mm, så ble det en fornuftig symmetri. Bakveggen ble tilfeldig valgt til ti tommer, og med 15 graders helling på taket gav det frontveggens lengde. «Har du tid å komme opp å se på brevet?» spør min mor uten større forventinger. Jeg burde jo egentlig gjort det, men jeg hadde heller lyst å gjøre meg ferdig med snekringen enn å høre lange avhandlinger om blomstene til fru Birkeland og det dårlige kneet til Bergby.
Fire timer før:
«Hei, eg kommar opp en tur» «Ja bare kom… Jeg har et brev du må hjelpe meg med», svarer min mor. «Eg må snikre litt», sier jeg, for å liksom presisere at jeg kommer for en grunn. Jeg bor i leilighet og hun har enebolig, så når jeg vil snikre reiser jeg “hjem”. «Hva skal du lage nu då?» spør hun. «Ingenting» svarer jeg, for å unngå en lang forklaring i telefonen. «Vi snakkes plutselig» sier jeg for å parere eventuelt nye spørsmål.
«Eg stikker opp til farmor» sier jeg idet jeg går forbi Hilde. Jeg er for rastløs i kroppen til å stoppe opp og snakke. «Skulle vi handle noe?» spør Hilde. «Skulle ikkje du på Vestkanten då», svarer jeg for å hinte om at det passer meg ikke … «Tar du med deg den lille opp til farmor da?» «Nei, eg vil jo ikke ha henne løpende rundt når jeg skal snikre, og…» «Ja det er greit» bryter Hilde inn, for å spare seg for en ny lang avhandling.
Seks timer før:
«Det er et vepsebol i putekassen! Du er mann! Det der må du fikse!». Sier Hilde mens hun gyser. - Så mye for likestillingen, tenker jeg. Visst kan jeg fjerne et vepsebol. Men så slår det meg at jeg har ingen rett å gripe drastisk inn i livet til den dronningen. Hun har jo begynt å bygge seg et hjem, så skal jeg plutselig gjøre henne husløs? Nei, faen heller, vi må ta vare på hverandre.
Nåtid:
Når kassen er vel montert i trekker jeg ut to plugger fra de 8mm store inngangshullene, og håper på at en illsint dronning ikke kommer ut og stikker meg. Litt anspent hopper jeg ned fra treet og går noen skritt tilbake. Jeg betrakter verket lenge, … mens jeg i mitt stille sinn tenker: - faen, eg é ikkje helt god… Og jeg glemte jo helt å se på det brevet.
Foto: Privat
Illustrasjonsfoto av gammel dame: Photo by Yoshua Giri on Unsplash