Jakten på påskeegget →

«Har du ikkje glemt å kjøpe nokke?» Eirik på Joker er i sitt vanlige barnlige humør. «Ka då?» svarer jeg, sånn at han kan fortsette gjøgleriet sitt. «Du har glemt å kjøpe påskeegg som du skal gjømme.» «Nææ…», begynner jeg, men så slår en tanke ned i meg: - Jo kanskje eg skulle gjømt noen egg i borettslaget … for jeg er jo tross alt medlem av miljøgruppen, og så kan jeg jo lage litt liv for de som ikke kom seg av gårde på påskeferie. Jeg snur på hælen og henter tre svære egg og noen poser med snop.

Vel hjemme tar jeg bilde av eggene og snopet og legger det ut på Miljøgruppens Facebookside med en forklaring om at i morgen begynner jakten på påskegget. Videre at en ledetråd skal bli lagt ut klokken ti neste morgen. Så setter jeg opp noen regler om at egget ikke må fjernes, og at voksne gjerne kan etterfylle med snop, og så videre.

-Men kor skal eg gjømme det? Jeg står på terrassen i tredje og ser ned på sykkelskuret. Rett utenfor er det en trebenk med et rundt bord, som ikke blir så mye brukt siden den står i skyggen halve dagen. På veggen henger det fire blomsterpotter med lyng i …

Litt senere på ettermiddagen røsker jeg opp den visne lyngen fra den ene potten og legger egget med snopet nedi. - Perfekt. Det er ikke synlig fra veien. Så løper jeg opp på terrassen og studerer skjulestedet. Alle i inngangen min vil se det om de er oppmerksomme. Så får vi se hvor oppmerksom de er … Og så var det ledetråden. Jeg er grubler litt på GPS koordinater eller åstedsfoto, men faller til slutt ned på en gåte. En gåte er gøyere. Etter hvert kommer jeg fram til følgende rim:

/Midt på dagen ligger huset i skygge, inni er det vi bruker ute trygge./Har du funnet det runde bordet,er du ikke helt på jordet./Der det før var lyng i potte, kan du kanskje egget skotte/

Skjærtorsdag:

Klokken er ti og det er en skikkelig sommermorgen, selv om vi bare er i april. Ledetråden blir postet, og så går jeg ut på terrassen for å observere. Det springer noen unger rundt og leter overalt, men langt i fra skjulestedet. Jeg trekker litt på smilebåndet og går inn for å trakte kaffe. Når jeg kommer ut igjen er det avslørt… En haug med unger og noen voksne flokker seg rundt egget. Noen spiser snop mens andre skriver navnet sitt på lapper og legger nedi egget. -Hm, det gikk fort. -Her må jeg heve listen, tenker jeg med meg selv. Etter hvert blir det klart at det er sønnen til Anita som fant egget først.

Litt senere på dagen fyller jeg et nytt egg med snop og hiver det i en plastpose. Jeg tar en rekognoseringrunde og setter meg etter hvert på en av de fem dissene i laget, som er laget av gamle bildekk. Når kysten er klar smetter jeg egget inn i dekket. På hjemveien tenker jeg litt på gåten, men blir ikke helt klar med rimet før utpå kvelden. Og det lyder som følger:

/Mens barna klarer seg med slitt, og ofte farget veldig stygt/Tar mange voksne det for gitt at det skal være mørkt og trygt/De voksne har i hundretall, og kanskje nesten tusen/For barna er det bare fem, men det gjør sikkert susen/Mens barnet sitter som på do, og bruker bare ett/Må voksne bruke to pluss to, og gjerne flere sett/

Langfredag:

Presis klokken ti poster jeg ledetråden og går ut på terrassen for å sjekke aktiviteten. I dag er det også noen som springer helt vilkårlig rundt og leter overalt, mens én familie er målbevisst og går rett mot de to dissene i barnehagen og sjekker der. Når de ser de er tomme løper de straks av sted for å sjekke de neste. Også i dag er det Anita og familien som er først…

«Er det ikke litt mistenkelig at hun vinner to dager på rad», sier en beboer til meg, mens han rynker på nesen. «Får hun kanskje inside information?» sier neste. «Hun følger helt sikkert etter deg når du planter eggene.» sier en annen. Jeg forsikrer dem at ingen ser meg. -Men eg kan jo ikkje være hundre prosent sikker, tenker jeg for meg selv. Og en liten paranoia har plutselig fått rotfeste i tvilen.

Nå venter jeg til det er blitt litt ut på kvelden før jeg legger i vei på grusveien som markerer yttergrensen for borettslaget, mot skogen. Jeg planter egget i et søkk ved roten av en bjørk, i bunnen av en liten bakke som er pepret med pinseliljer og påskeliljer. Fra grusveien er det umulig å se egget når man går nordover. Går man andre veien ligger det midt i glaningen.

Påskeaften:

Dataen henger seg opp så jeg klarer ikke å poste til tidspunkt. Det irriterer meg, for det hadde vært mye mer elegant om ledetråden kom klokken ti hver dag, prompte. Jeg forbanner Microsoft, men vet godt at jeg nå betaler prisen for en billig innkjøpt pc, brukt langt på overtid. Men etter hvert blir nå følgende rim lagt ut på siden:

/Jeg vandrer til jeg hører skogens sus, og når jeg er ved egget står jeg på grus/Der gule og hvite står sammen i bakken, så ser de rett mot egget, men jeg må vri nakken/Kommer jeg fra nord kan jeg egget skue, men kommer jeg fra sør blir det en umulig bue/.

Det er lørdag og litt dårligere vær den dagen, men likevel er det klynger av mennesker som beveger seg rundt og leter. Jeg kan ikke se selve gjemmeplassen fra terrassen, men ser at noen unger blir kalt tilbake selv om de er på vei rett mot egget. Foreldrene har dessverre definert grusveien som utenfor borettslaget.

Ikke uventet er det Anita som kommer først til egget denne gangen også. Og nå blir det åpenlyst surmuling fra de andre deltakerne. «De kan umulig være så flinke!» Jeg begynner å ane at dette er mer alvor en lek for noen. Til mitt forsvar sier jeg at ikke en gang mine egne får vite om gjemmestedet, og at den familien tydeligvis er gode nøtteknekkere.

Nå får jeg et dilemma, for hvis jeg gjør ledetråden vanskeligere vil jo enda færre ha sjanse til å løse den, men blir den for lett vinner jo Anita uansett. Jeg velger å gjøre gåten så vanskelig at det like gjerne kan være de som leter tilfeldig som kommer først til målet.

Denne gangen venter jeg til over midnatt med å gjemme egget og tar en lang omvei før jeg kommer til plassen. Når jeg har forsikret meg om at ingen følger med meg plasserer jeg det bak postkassene i skjulet, slik at man må gå inn for å se det. Dette er postkassene til de litt dyrere rekkehusene i laget, og jeg forstår fortsatt ikke hvorfor de skal ha to bosspann så tett sammen…

Første påskedag:

Jeg har brukt gårsdagen til å tenke gjennom diktet, og finpusser det før jeg poster det presis klokken ti om morgenen. Og sånn går det:

/Det ligger et monster med åpen munn, med minst tretti grå tenner på rader og rekke/Men nå har de vel ikke blitt brukt på en stund/for høytiden holder tjenesten vekke/Ved døren inntil står to tårn av et slag. Vi andre har bare fått ett/De fylles nok ikke opp på en dag, men her oppe pyntes vel bare i sett/For å se egget må du helt inn i gapet, og her trenger du visst ingen lykt/Vegrer du deg har du snopet å tape/men søtsuget ditt er nok sterkere enn frykt/

Denne dagen går jeg rett ut i feltet for å ta pulsen på påskeggjakten. Der får jeg høre at selv sjefsnøtteknekkeren Anita er observert heseblesende ute i feltet. Tidligere har hun bare løst gåtene og sendt ungene ut for å finne egget. Jeg har tydeligvis truffet nivået. Og nå er det tydeligvis gått prestisje i denne jakten, for i egget finner jeg en lapp hvor det står: «Vi var her først. Morten & Marte : )» I tillegg får jeg en MMS med bilde av Morten som holder opp egget og gliser mens han peker på snopet. -Det snopet kjenner ikke jeg igjen, tenker jeg. Senere får jeg vite at det er Anita som hadde lagt det nedi like før …

Jeg tør nesten ikke annonsere hvem som vant dagens konkurranse, men det virker som om de andre nå har resignert. Men det mumles fortsatt om juks. For at det videre ikke skal være tvil om hvem som er vinner, innfører jeg en ny regel om at: førstemann skriver navnet sitt midt på den ene røde lappen, som skal være plassert i egget.

Neste dag var siste gang for «Jakten på påskeegget», og jeg ville legge ut tre egg denne gangen. Jeg hadde noenlunde planlagt hvor eggene skulle gjemmes. Nå ventet jeg til en time over midnatt før jeg gikk ut, men først tok jeg på meg svarte klær og svart lue for å kunne snike meg usett rundt i natten. Jeg lusket med en svart sekk på ryggen og stirret mistenkelig inn i leiligheter. -Var det ikke noen som beveget på en gardin der? -Hvorfor slukket de lyset akkurat nå? Så møter jeg en hund og hans eier. Vi går hver vår vei, men akkurat når jeg skal gjemme egget ved flaggstangen dukker han opp igjen. Vi har fullført en halv runde hver rundt en lavblokk og møtes naturlig, eller gjør vi nå egentlig det? … klokken er jo halv to på natten. Jeg stivner midt ute i bedet og vet ikke helt hva jeg skal gjøre, der jeg står i camo og sekken full av påskeegg … Så går han bare forbi meg, ganske nært, uten en mine. -Virker ikke det litt mistenkelig, tenker jeg. Jeg følger ham med øynene helt til han er ute av syne. Så venter jeg en god stund til, og skynder meg å gjemme egget i buskene ved flaggstangen.

Deretter løper jeg helt nord i borettslaget, som en avledningsmanøver, før jeg tverrsnur og løper sør i dekke av skogbrynet. Jeg sniker meg opp imellom rekkehusene og står lenge stille for å sjekke om noen kan se meg. Så planter jeg ett egg i en strøsandkasse og sniker meg forsiktig bort, mens jeg stille nynner på «Mission impossible» sangen med lukket munn.

Når jeg nærmer meg den kommunale veien, som deler borettslaget i to, slutter jeg å luske i tilfelle noen ser meg i veibelysningen. Tanken på å bli hanket inn av politiet på grunn av mistenkelig oppførsel, gjør at jeg går så naturlig jeg klarer over veien og inn mellom blokkene. Når jeg passer returcontaineren for plast hopper jeg kjapt inn mellom den og veggen. Jeg holder pusten og lytter, - er det noen ute? – har noen sett meg? Hjertet dunker mens jeg løfter egget forsiktig ut av sekken, som om det skulle kunne eksplodere. Så henger jeg det forsiktig opp på en krok, i en gjennomsiktig pose på plastreturcontaineren. Jeg stirrer ut i natten før jeg løfter hodet og snuser som en varulv for å ense mennesker. Det er ikke tegn til liv og jeg smyger meg fram og prøver å gå rolig hjem, som om ingenting var hendt. Men jeg har tydeligvis helt glemt hvordan man går når ingenting har hendt …

Andre påskedag:

Nøyaktig klokken ti poster jeg ledetråden om strøsandkassen:

/Den er til nytte for store og små, men de bruker det aldri sammen/For når voksne vil ha den/går barna i fra den, og sklir heller en tur oppå dammen/De voksne har tak på, men barna har ei, og begge står ute om natten/De voksnes er den som står oftest i fred, mens unger må dele med katten/Har du nå funnet ut hva dette kan være, så spring rundt og sjekk hva du tror/Du får ei flere spor for å redde din ære, og det finns vel et snes her vi bor. /

Jeg går ut på terrassen og ser rett ned på Anita og ungene. Hun står klar med mobilen og nileser meldingen min. Det hele er som et interaktivt dataspill med virkelige mennesker... Anita står lenge og leser før hun plutselig sender ungene ut i hver sin retning. Denne dagen auler det av folk siden mange tydeligvis har kommet hjem i fra påskeferien. Det springer unger overalt og mange flere voksne går også rundt og leter. -Ka é det no eg har satt i gang, tenker jeg mens jeg løper ned trappen. «Er det noen som har funnet det?» spør jeg en unge som farer forbi. «Nei det er helt umulig!» skriker han. Så ser jeg majoriteten av folket bare leter midt i borettslaget, og ikke i rekkehusfelt 2 hvor egget er gjemt, så jeg skynder meg hjem og poster en ny ledetråd:

/Det er lett for, når man skal lete, å slå følge med den store flokken/men alle må huske at borettslaget omfatter R1, R2 og blokken. /

Jeg titter ut og ser folk stå og lese på mobilen sin før de målrettet forsvinner til alle kanter. Så finner jeg ut at det er på tide å poste ledetråden for flaggstangen. Jeg hadde funnet ut at det var fire flaggdager, og siden den står rett ved akebakken ble rimet sånn:

/Han bytter sin hatt, og det er jo sjelden, men når det blir gjort må den tas av på kvelden/I fire dager har han et rektangel, For resten av året blir det triangel/Den bleikeste mannen har ingen make, Han er helt alene, men ser ungene ake/

Anita får meldingen sekunder etter at hun har funnet egget nede i rekkehusfeltet. Hun forstår gåten straks og sprinter opp mellom blokkene. Men når hun har flaggstangen innenfor rekkevidde ser hun Askil komme i firsprang fra rekkehus felt 1. Hun blir slått på målstreken når han river fram egget fra buskene. Ungene hyler og stormer til som sultne måker for å dele av innholdet. Ryktet om det første egget har også spredt seg og det er skytteltrafikk ned for å kanskje finne en godbit til. Så nå er det bare ett egg igjen. Jeg løper hjem og poster ledetråden for egget på plastreturcontaineren. Og den går sånn:

/Ofte er det man skal skjule og dekke, blitt funnet for enkelt når skjulet er vekke/Men henger vi egget midt oppi dagen, så går du forbi det og klør deg på magen/De to første vers er helt uten spor, så for å finne må du nok vandre/Det dukker vel opp ganske nært der du bor, og du ser det vel først når du ser etter andre/Jeg vet om du leter vil øynene se det, men hjernen ser ikke egget på stedet/Den overser synet for den tror du er gal, her legges jo ting som går inn i en hval/

Så løper jeg ut til flaggstangen midt i borettslaget, der det har samlet seg opp en del mennesker. «Ja, hvor ligger det siste egget da?» spør plutselig en. «Si det, si det, si det, si det!» skriker ungene. «Det blir jo ikke spennende om jeg sier det» prøver jeg meg med. «Det er jo helt umulig å finne!» svares det fra flokken. «Ja men gåten da» ymter jeg frampå. «Hva er det som går inn i en hval?» «En bil?» svarer en. «Går det en bil inn i en hval?» spør jeg retorisk og litt oppgitt …

Flokken blir mer og mer pågående og jeg tar en piruett, og ser klart at egget fortsatt henger på containeren, omtrent femti meter unna. «Jeg kan se egget fra her jeg står» «Kan du se egget herfra?!?» skrikes det i kor. Jeg står med ryggen vendt mot containeren og nesen mot et buskas. «Ja» svarer jeg og i samme øyeblikk fyker ungene opp i krattet mellom noen seljetrær. De ramler og henger seg opp kvister og greiner, og en begynner å grine. Foreldrene blir helt forferdet og skuler bort på meg, som om det var min skyld … «Det kan jo ikke være der!» roper jeg. «Det passer jo ikke med ledetråden!». I samme øyeblikk stimler det seg en liten flokk ved containeren og alle ser at de holder på med noe mystisk. Skjulestedet er avslørt og flokken sprekker opp og forflytter seg sakte men bestemt mot målet. Mens jeg benytter sjansen til å snike meg ubemerket bort og hjem.

Hjemme på terrassen får jeg vite at Anita var først på det siste også. -Svarte svingende, dette gikk på æren løs! Hun løste jo alt! Mens jeg stirrer ut i luften og slurper kaffe går hjernen på høygir. Og når alle scenariene og alternativene er gjennomgått fatter jeg en beslutning: - Til neste år blir det meg mot deg Anita, og så får det bare våge seg om jeg blir lynsjet av resten av borettslaget, for da skal jeg vinne.

Foto: privat