Etter enogtjueår i oljeselskapet var det slutt. Jeg hadde jo lurt på når det var min tur, for jeg hadde jo ikke vist særlig begeistring for de stadig nye arbeidsoppgavene vi fikk, og jeg kom alltid med syrlige bemerkninger til de til stadig skiftende planene som ble presentert. Så satt jeg altså her da, uten jobb, med en bekymret samboer, en blid datter og en katt som ikke brydde seg katten.
Over tjue år som ingeniør i et rigid system gjør noe med deg, så når jeg endelig slapp fri og fikk perspektiv på hva jeg hadde holdt på med, måtte jeg bare skrive det ned. Og for at alle skulle forstå, brukte jeg privatlivet mitt som en metafor i som f.eks.; Julebordsdugnad, Lampen og Kjøkkenet. Og disse historiene ble postet på facebook.
(Jeg vil likevel understreke at noen av historiene er en direkte beskrivelse av virkeligheten som f.eks.; Julepsykose, Bensinpumpen, Busken i Bakken og Stiv kølle. Mens historien Motorsyklefest er en metafor, men den er kun av privat karakter. Men alt jeg skriver er i hvert fall selvopplevd.)
Etter hvert kom det klare oppfordringer på at dette måtte bli en blogg, og jeg innså jo at mine skriverier var altfor lange for facebook formatet. Til slutt var det rådgivingsselskapet ihärdig som fikk sparket meg i gang, og jeg opprettet en blogg. Ikke for å bli en influencer, men for å få en håndfull mennesker til å le eller reflektere litt ekstra.
Så bare etter et halvt år i frihet ble permisjonen opphevet ( ref: En svikefull kjerring) og jeg ble på nytt kastet inn i “hamsterhjulet”. All energi og kreativitet forsvant og jeg slet med å få skrevet ned og formidlet det som kvernet inne i hodet mitt.
Sommerferien hjalp jo på, så jeg fikk en liten boost der, og lysten kom tilbake. Men så var det det der med å harselere med oljebransjen, nå når jeg er tatt inn i varmen igjen. Det kan jeg jo ikke gjøre, eller…
Sjekk også facebook siden: rofl.no. Der får du vite når nye innlegg kommer og du kan også legge igjen kommentarer. Kommentarene dine er et herlig krydder til historiene. Takk på forhånd.