Ung til sinns →
Vi har akkurat slitt oss gjennom Bømlotunnellen. Jeg sitter alene i baksetet, breibeint og drikker øl. Den ene armen henger slapt over noen bagger, og jeg sitter som en konge. Konger sitter alltid i baksetet … Alf Morten og Martin sitter framme. Alf Morten kjører, for det er hans bil, eller rettere sagt kjerringen sin bil. Han ville vel nødig bruke sin egen på en sånn rølpetur... Stemningen har vært lett munter, men nå merker jeg en lett anspenthet, og ser hender som virrer over dashbordet. «Virker ikkje varmeapparatet?» spør jeg. «Nei, det kommer bare kald luft», svarer Alf Morten oppgitt. –No skal du bare se, tenker jeg, og like etter kommer den ekle lukten av kokt radiator sivende inn i bilen.
En gang i tiden disponerte jeg en Ford Fiesta, og kjørte daglig strekningen Lillestrøm - Bygdøy Allé, hvor jeg hadde mitt virke. Termostaten i kjølesystemet var ødelagt, men siden bilen var et skaberakk gadd jeg ikke fikse det. Så jeg kokte ufrivillig noen liter vann fram og tilbake i køen på E6, før jeg måtte stoppe for etterfylling. Etterhvert fant jeg ut at mot Karihaugen var et perfekt sted å svinge av og på motorveien. Og så var det noen småveier der, hvor jeg fikk fred for folks blikk, når jeg åpnet panseret på mitt dampende vrak. Jeg snudde alltid ansiktet nervøst bort når jeg forsiktig skrudde av lokket på radiatoren, og hørte det koke og frese under fillen som beskyttet hånden mot varmen. Når radiatoren etterhvert sluttet med å spytte ut vannet jeg prøvde å helle i, tømte jeg to halvannen litere i det frådende hullet. Da var det akkurat nok til at jeg kom hjem, fram, og tilbake til Linderud neste dag. Og sånn holdt jeg på i ukevis… Så lukten av kokt radiator kjenner jeg godt.
«Jeg tror du er tom for vann på radiatoren», sier jeg tørt . Ekstasen av å kunne formidle innarbeidet erfaring blir raskt nullet ut av nedturen som jeg vet kan komme. Sjåføren svinger inn til siden. Nå når røyken ikke lenger blir blåst under bilen, ser vi hvor mye det koker. «Faen i helvete!» sier Alf Morten. Han banner utrolig mye, og jeg har gitt ham korreks for dette under hele turen. Spesielt siden det sitter en mer enn gjennomsnittlig kristen mann i passasjersetet.
Men denne historien begynner litt før. På andre året var vi blitt invitert til en hockeyhelg i Haugesund, og sånne eventyr er oldboysene til Lyderhorn alltid klare for. Martin er organisator og gjør den jobben utmerket. Jeg kunne jo ha hjulpet ham, for organisering av turer har jeg jo selv holdt på med i mange år, men jeg orker ikke å ta på meg flere oppgaver nå. Akkurat nå vil jeg bare være en dust som alle de andre, og forholde meg helt rolig i båten, mens Martin styrer og fikser. Jeg får beskjed om å stille klokken 17 på Iskanten, for så er det også ordnet med transport. «Fem går helt fint» sier jeg kjekt. «Eg kan gå når eg vil fra jobben, eg altså».
Det er fredag og avreisedag, men jeg har lovet å skrive ferdig en prosedyre. Klokken nærmer seg tre, og jeg begynner å stresse. Jeg åpner en email med kommentarer, fra kunden. Den viser at det er større endringer enn jeg først trodde. Jeg snirkler meg gjennom dokumentet, retter og legger til tekst så tabellene sprekker over sidene. –Svarte svingende, det der ser ikke bra ut. –Og hvor finner jeg svar på dette og hint? Jeg ser på klokken. Nå kommer jeg til interessekonflikt. Jeg vil jo gjerne levere en grei jobb, men jeg vil jo i hvert fall ikke gå glipp av den Haugesundturen. Jeg vurder å kapitulere, å si til sjefen at jeg ikke rakk det, men det stempelet er ikke noe jeg vil ha klistret på meg. Har jeg lovet å gjøre noe, så gjør jeg det. Jeg prøver å fjerne panikken og tenke klart. –Hva er viktig å endre, og hva er bagateller som kan fikses på neste revisjon. For det blir alltid en ny revisjon, alltid noe som skal pirkes og rettes på … Jeg retter det mest påfallende før jeg bestemmer meg for at dokumentet er godt nok for å sendes til grilling hos kunde. Klokken er fire! –Pokker, jeg er sikkert ikke hjemme før halv fem, og jeg har ikke pakket engang!
Det går radig hjemover på fylkesveg 555. Halvparten av de som pleier å lage kø har sikkert en oval helg. De kjører nok i tyve på en annen forkjørsvei i dag, og slipper folk og fe inn fra alskens sideveier… Hilde ringer bekymret og lurer på om jeg ikke skal reise likevel. Hun vet om avreisetidspunktet, og når det gjelder pakking for tur så kan den seansen vare en hel natt for henne. Jeg er mer bekymret over at jeg sitter og snakker i mobilen mens jeg kjører.
Parkeringsplassen min er rett under Joker. «Er det din tur å drikke denne helgen» spør Asle med et glis. Den lokale kjøpmannen har full oversikt over alkoholinnkjøpene mine. Men det bekymrer meg mindre, og det passet bra å løpe inn her og handle etter å ha parkert bilen. Akkurat det trekket skulle vise seg å være veldig smart, for jeg vurderte å kjøpe øl et eller annet sted på turen nedover. Takk og pris for nærbutikker.
Jeg ramler inn døren hjemme, og skynder meg inn på do. Den lille er glad for å se meg og stormer etter. «Nei, nei gå ut», sier jeg så vennlig men bestemt jeg klarer. «Jeg vil ha klem» sier hun og kaster seg rundt halsen på meg, mens jeg sitter med buksen rundt anklene og overtrykk i hekken. -Tenk fort. «Du må hjelpe pappa å pakke» sier jeg entusiastisk. Jaa! det vil hun gjerne. «Hent en svart bukse i skapet!» roper jeg. Hun springer inn på soverommet, henter en bukse fra skuffen og legger den på sengen. «Hent to svarte long-sleeves og to underbukser!» roper jeg gjennom dørsprekken. Vanligvis reiser jeg lettere enn det, men når jeg likevel må ha en bag med meg… «Hent tre håndklær og fire par sokker!». Det er seks kamper, men håndkler tørker lett i garderoben over natten. Bare jeg husker hvilken side jeg brukte til ansiktet… Alt er blitt fint dandert på gjestesengen, og nå er det bare å stappe dem ned i reisevesken. Jeg finner fram toalettmappen og lemper nedi tannbørste, tannkrem og deodorant. En relativ stor veske for så få remedier, men det er jo greit at det ikke flyter rundt i baggen. I det lille rommet ytterst ligger det tre kondomer. Ikke det at jeg har tenkt å være utro eller noe, men bare for tilfelle … for du vet jo aldri hva som kan skje på tur … Jeg tar jo på meg sikkerhetsbeltet når jeg kjører bil også, uten at jeg har en intensjon om å bruke det, … bare til sammenligning.
Hilde kjører meg til Iskanten, og vi er der to minutter over fem. Alf Morten og Martin står utenfor utstyrsboden, og drakter, køller og annet hockeyutstyr ligger stødd utover. – Skal alt dette inn i bilen, tenker jeg. Men jeg vet av erfaring at det går helt greit. Jeg kysser mine kjære farvel, og åpner meg en øl når de er ut av syne. Jobben er for lengst glemt, og skuldrene senker seg.
«Faen i helvete» sier Alf Morten igjen, og slår i rattet med begge hendene. «Vi må vel få tak i vann, og prøve å komme oss videre» sier jeg optimistisk. «Ja, eg har vann» sier Alf Morten og henter en halvfull drikkeflaske fra bagasjerommet. Der i kveldsmørket kan jeg ikke se om han tuller eller er alvorlig, men jeg tar nå den flasken og heller slunken på radiatoren. Det kommer ikke en eneste lyd når jeg gjør det, og det er nok ikke et bra tegn. «Ja, skal vi prøve å kjøre videre?» sier jeg optimistisk, selv om det som er gjort ikke har hjulpet noe som helst. Men jeg håper jo … Resten av gjengen sitter allerede på en pub i Haugesund og koser seg, så det frister jo mer å være der. Så kjører vi enda lenger ut i svarte granskauen, før sjåføren på nytt svinger inn til siden. «Nei, det går ikkje. No kommer vi ikkje lenger». –Fan, sier jeg inni meg. –Det var jo flere biler å velge mellom… Det siste sier jeg også inni meg.
Vi hadde vel kjørt en time fra vi kom i land på Sandvikvåg. På båtturen over vurderte jeg på om jeg skulle spise der eller spise på en tilfeldig veikro. Heldigvis tok jeg en kraftig lapskaus på fergen, og var god og stappet når vi kjørte i land.
Så sitter vi tre fortapte sjeler i tussmørket, ute i ingenmannsland, og venter på en bergingsbil. Jeg kan ikke huske sist jeg var med på et bil-havari. Det må jo ha vært for hundre år siden, minst … Og hva er sannsynligheten for et bilhavari i 2019,… med voksne mennesker,… i full jobb!… Men nå var jeg egentlig god og mett, og hadde masse øl med meg. Keeperutstyret lå i takboksen over oss, så det var jo en forsikring på at både vi og utstyret ville være på plass før kampen i morgen tidlig. Og når jeg sitter der i baksetet, på en lett bris, og slår sarkastiske vitser om Subaruen til Alf Morten, kommer følelsen av å være ung og fri smygende på, og livet er egentlig bare helt herlig.
