Pizza →
Så stod jeg der med en masse ventilasjonsdeler og var klar for neste utfordring. Det var jo en ganske enkel affære, da jeg bare skulle få et rør ut igjennom veggen. Nøye som jeg er, men ganske sikkert ukonvensjonell, ville jeg lage maler før jeg penetrerte ytterveggen. Jeg fant noe papp i bosset og skar ut figurene: en sirkel på 125mm og et rektangel på 180x185mm. Så kunne jeg jo angi plassering for røret på innsiden av veggen, og ventilen på utsiden av veggen, før jeg ugjenkallelig saget hull i huset.
Dessverre hadde jeg ikke lang nok bor til å komme gjennom veggen i en engang, så det ble litt boring fra begge sider og litt beregning. Eller, jeg kunne fått et sånt bor, … hadde jeg spandert en tre minutters spasertur ned til naboen. Men her var det å spare tid og kaste seg over oppgaven, enten man var forberedt eller ikke … Så hullet ble jo litt skjevt og trangt på en gang. Nå var det bare fram med morakniven og smi gips og kledning. Forbasket! Det er en sånn scene som hadde blitt kuttet i programmet «Tid for hjem», men helt sikkert framhevet i «Sinnasnikkeren» …
«Ka é den?» spør jentungen plutselig. Hun står med den runde pappmalen i hendene. «Eg er ferdig med det, det é bare boss, bare kast det!» sier jeg, mens jeg småirritert bearbeider hullet i gipsveggen. Hun ser på meg med et tvilende blikk. «Kan jeg få den?» Spørsmålet fra henne kommer uventet. «Ka ska du med den då?» spør jeg overrasket. «Det er pizza» sier hun, «… på lat», og så snur hun pappbiten til meg og viser meg en perfekt pizza, … på lat. Ikke tenkte jeg på at jeg hadde klippet i en tom pizzaeske, og jeg hadde nok sett «pizzaen», men voksenhjernen min overså fullstendig det lekepotensialet der.
Noen dager senere kommer venninnen på besøk og det blir diskusjon på rommet. Jeg står på kjøkkenet med et fornøyd glis og karamelliserer løk i glovarm steikepanne, …med viften på full guffe. Og det er ikke antydning til lukt i stuen … Etter hvert kommer jentene marsjerende inn til meg med følgende ønske: Om ikke hun også kan få en sånn pizza? «Klart det» sier jeg. For siden jeg er permittert kan jeg jo prioritere de nærmeste og det som er viktig her i livet. (Der fikk dokkar den, arbeidere …). Jeg stuper ned i nylonsekken for returpapir. Som en geolog fjerner jeg lag for lag og dag for dag, til jeg nærmer meg en for lengst passert fredag … For her i huset blir det ikke servert taco, altså. Til slutt finner jeg to pizzaesker, sant nok bøyd på midten, men fullt brukbart til sitt formål. Jeg klipper ut to pizzaimitasjoner, og gir dem til de begeistrede jentene. Noen ganger skal det ikke mer til for å bli en helt.
Når jeg så skal rydde opp i papirbosset ser jeg et reklameblad for leker. Lett nysgjerrig blar jeg kjapt gjennom og finner en lekepizza til hundre kroner. Så funderer jeg litt på om den ville skapt like stor entusiasme hos ungene, mens jeg kaster bunker med reklame for en masse unødvendigheter tilbake i bosset.
Write here…
Foto: Privat