Penneholderen →

«Ja nei, da må du ringe til personalsjefen», «nei, jeg kan dessverre ikke sette deg over, men jeg skal gi deg mobilnummeret». «Ja vel, supert» sier jeg kjekt, og det høres sikkert ut som om jeg er klar til å notere.

Da de to første sifrene blir lest opp stirrer jeg i panikk på penneholderen. Det er jo en ganske smart anretning, laget for å holde penner klar til bruk. Det innholdet som dominerer i denne penneholderen er en stor grønn taggesaks. Jeg kan knapt huske når jeg brukte noe sånt redskap sist, men nå står i hvert fall taggesaksen klar til bruk og triumferer med sin udugelighet. Den står sammen med en diger markeringstusj i rosa, med form som en fisk med stor halefinne som er butt i enden, sånn at den kan stå av seg selv på bordet. Nå er den trykt opp ned i penneholderen og er bare i veien for alt det andre innholdet. Jeg dreier på penneholderen og trekker optimistisk opp en kulepenn.

De to andre sifrene blir lest opp mens jeg åpner opp venstre hånd for å skrive i den, i mangel av papir. Samtidig prøver jeg anstrengt å memorere de to første sifrene som allerede er gitt. Jeg prøver å bruke hukommelsesteknikker og prøver å finne noe som passer til tallet; -Melissa sitt fødselsår, -ni går opp i tre, et bilde: -ni apekatter i et tre … det raser med bilder gjennom hodet mitt og hjernen går i høygir. «Mmm» sier jeg, som for å bekrefte at jeg følger med, mens jeg i samme øyeblikk oppdager at kulepennen er tørr. Jeg skribler i panikk på hånden for å løse ut litt blekk, men det kommer ingenting annet en smerte.

Det tredje tallparet blir lest opp. Jeg ser en kulepenn til og fisker den raskt ut av holderen, mens jeg kjøper meg litt tid med replikken «unnskyld, kan du gjenta det siste», liksom for å gi inntrykk av at jeg har notert de første, … idiotisk nok. Jeg kunne jo bare bedt om å vente til jeg fikk en penn som virket, men det er liksom et nederlag å vise at man ikke er forberedt til en så enkel oppgave.

Hun gjentar det tredje tallparet og jeg skriver, men det eneste jeg oppnår er å skrape i huden med nok en tørr kulepenn. Forbasket! Jeg ser lynraskt over innholdet igjen; en hvit tusj, en rettestift, en tynn lommelykt med små skrujern inni, - hvorfor i all verden står den der, en ny markeringstusj, en trykkblyant, … jeg røsker til meg trykkblyanten og klikker ut en halv millimeter bly.

Men nå duger ikke hånden som skrivepapir med slikt skriveredskap. Jeg tenker lynraskt og finner heldigvis en gammel handlelapp i lommen på joggebuksen, og trekker den opp raskere en Lucky Luke. I samme øyeblikk hun sier de to siste tallene, setter jeg blyet på papiret, … og den ynkelige lille blybiten bare forsvinner inn i trykkblyanten. Argh! Jeg trykker desperat på toppen av pennen, men det lille som kommer ut forsvinner inn igjen ved den minste motstand. Det eneste jeg oppnår i desperasjonen er å lage et hull i den krøllete handlelappen.

«Ringer du før tolv er han lettest å treffe», sier mennesket i den andre enden av telefonen. «Ja, det skal jeg gjøre» sier jeg så overbevisende som jeg bare kan, mens det eneste jeg har i hodet er tallet nittitre og ingenting annet.