Dorullen →
«Ta nå i hvert fall med deg denne da!». Hilde står der lettere oppgitt, med en dorull i hånden, mens jeg sitter på kne og overdrevent trykker sammen mikrofiberhåndkledet mitt sånn at det blir mindre enn en ølboks. Deretter presser jeg det demonstrativt og bestemt inn i et hjørne på den tomme tankvesken … «Nei, eg fyller vel ikkje opp bagasjen med sånt tull. Her er det minimalistisk og gutta på tur». Vi hadde akkurat vært gjennom en diskusjon om hvor mange underbukser jeg trengte for en tre ukers motorsykkeltur. Skulle jeg følge det antallet som hun foreslo måtte jeg ha kjørt med tilhenger, men hun holdt på å brekke seg da jeg sa: «fire, … basta!»
Når skipsbaggen var forseglet og tankvesken hadde det innholdet den skulle, kom hun atter en gang drassende med dorullen, klemte den sammen, løftet litt på lokket og la den på plass. «Se!» sier hun opprømt, «det er jo fint plass til den da». Jeg hadde ikke tenkt å la en krangel være det siste vi gjorde før vi skulle være fra hverandre i tre uker, så jeg sa bare «Flott», og tenkte – den der går rett i bosset på Danskebåten.
Jeg møtte de andre rytterne på kaien og vel om bord ble det jo som vanlig et helt annet fokus. Vi skilte vel ikke oss ut fra de andre gjestene, bortsett fra at meg og Johs ikke lot noen sitte aleine igjen i baren den natten heller. Så påfølgende morgen var det ikke noe rom for improvisasjon. Da var det å gå på autopilot: kle på seg, spise en tyggis og pakke sekken. Vi pekte lyktene sørover og strammet vaieren, vrrrrrraooor! Det var en herlig reise.
Så med ett blir det ganske dårlig sikt gjennom visiret. Insektene kommer tettere og tettere og det virker som om de er full av kumøkk. Det blir et brunt belegg på hjelm og bryst og alt som brøyter seg vei gjennom det danske bondelandet. Vi tørker forgjeves med hanskene, men bare smører driten utover. Til slutt har vi så dårlig sikt at vi må stoppe kjøringen. Det er jo livsfarlig å stanse på motorveien, men heldigvis kommer vi til en parkeringsplass. Det er sikkert en hvileplass for trøtte sjåfører, men det finnes ingenting der: ingen kiosk ikke noe toalett, men går du rett ut bak en busk ser det likevel ut som et …!
Så der står vi med møkk fra topp til tå og ingen sikt gjennom visiret. «Dette er jo livsfarlig, eg ser jo ingenting» sier Johs oppgitt. «Og her er det jo ingenting å vaske med». Så åpner jeg tankvesken og trekker fram en dorull «Se her sier jeg!» «Fan, det var bra. Du tenker no på alt Rolf». «Tja, eg har jo vært ute en vinternatt før», sier jeg så kult jeg bare klarer, og sender varme tanker til Hilde som var lurere enn meg denne gangen også.
