Busken i bakken →

«Er det noen som har noe under eventuelt?» «Ja!» sier jeg høyt. Jeg reiser meg og tar ordet før noen andre møteplagere gjør det. «Kem e det som fått den glupe ideen å plantet et tre midt i akebakken?» «Ja, det er jo borettslagstyret … det skulle jo liksom bli det nye juletreet», sier ordstyreren litt overrumplet. «Javel, men hva med å plante det der hvor juletreet pleide å stå da. Der det ikke står i veien for noen?»

Som hovedtillitsvalgt i blokken skal jeg jo føre saker for alle beboere, også barna. Og siden jeg har en liten som liker å ake, og det gjør Hilde også,… og jeg også faktisk, så var dette en sak jeg brant ekstra for. Kanskje litt for mye, for jeg slengte på en kommentar: «Om den busken står der ved første snøfall kommer jeg til å kappe den rett ned». Ikke en særlig diplomatisk eller løsningsorientert uttalelse kan man si, men en veldig engasjert. Møtelederen møtte aldri blikket mitt mens han noterte: Eventuelt, sak 5.1: Klage på busken i bakken.

Tiden gikk og en dag begynte det å snø, … i Bergen … Ungene var i ekstase, og ut på ettermiddagen ble vi voksne med på leken. Men det endte opp med at Hilde måtte stå vakt ved busken, for nær hver eneste pode holdt på å kjøre på denne fadesen. «Vil ikke borettslaget at vi skal bruke dette som akebakke?» spurte en mor meg. «De har fått beskjed om at treet må vekk.» svarer jeg, og jeg kjenner det bruser i blodet.

Senere på kvelden treffer jeg Kenneth i første, sammen med datteren. Han har et akebrett under armen. «Var det gøy?» spør jeg «Ja, men vi holdt på å treffe den der busken hver gang». Okay. Det var dråpen for meg.

Neste dag tropper jeg opp på Styrekontoret, … midt i lunsjen. Der sitter driftsleder, vaktmester, assisterende vaktmester og nestleder i styret. «Hei», sier jeg. De nikker og mumler tilbake. «Angående det treet. Det står jo midt i hovedsporet for akebakken». Så snur alle seg mot meg, for å se om jeg tuller. Jeg lar ansiktet innta hvilestilling, for da ser jeg skikkelig sint og sur ut, har jeg fått vite. «Og nå er snøen her og ungene har store problemer med å unngå å treffe det».

Som i alle bedrifter så er det slik at når man har gjort et stykke arbeid feil, så kan man bruke mye prat på å forsvare hva som er gjort og enda mer prat på å unngå å rette opp igjen feilen. Slik er menneskets natur. Så begynte forsvarstalene å komme: «De kan jo bare svinge forbi», «De kan jo renne på den andre plenen». «Når vi var ung så var vi på bondemarken». Det var til og med en som påstod at han hadde studert akingen, og ingen kom nær busken. Forbannet løgn, men nå var jo det plutselig et gyldig argument i diskusjonen.

Her var det fire mot én, og jeg ble nedlesset i argumenter og latterliggjort. Men så trakk jeg fram trumfkortet mitt: «Om en eller annen skader seg i den busken der, så blir borettslaget erstatningsansvarlig. For det er levert inn en formell klage til styret». Det blir stille rundt bordet. «Stemmer ikke det», sier jeg og peker på nestleder i styret, som også var referent under hovedtillitsvalgtmøtet vi hadde. Driftslederen ser spørrende på nestlederen for å få en bekreftelse. «Ja, det stemmer det» sier han nølende. De skjønte med en gang at de hadde fått en varm potet mellom hendene.

Så var vi kommet til fasen med å unngå å rette opp feil. Driftslederen som er en god pokerspiller og god til å forhandle sier seg til slutt enig i at busken må flyttes. -Dette gikk jo bra, tenker jeg i millisekundet før neste setning: «Men ikke før frosten er gått av bakken». «For ellers dør busken», sier han som om han hadde et nært slektskap til den veksten der. –Dør ja, det er jo én løsning, tenker jeg i det jeg går ut av styrekontoret. «Den der busken skal vekk!» glefser jeg over skulderen og forlater selskapet.

Neste dag er det også snø, så meg og småtten tar en ake-ettermiddag på Bondemarken. På hjemveien passerer vi bakken med busken i bakken. Der er det en venninne av småtten og onkelen hennes som aker. Vi blir litt hos dem, tar noen turer og holder på å krasje gang på gang. -Han der vaktmesteren må jo ha studert sporingen i løypen og bare plassert det på fanden, tenker jeg.

Så begynner det å forme seg en tanke: - nå har jeg prøvd politikk. -Hva om jeg setter i gang en gerilja, en mobb, et opprør! «Hør du» sier jeg til onkelen, «det er jo helt idiotisk med den busken der, eller?» Han sier seg helt enig. «Borettslaget har tenkt å flytte den, men ikke ennå». «De skal vente til snøen forsvinner» sier jeg med latterlig tilgjort stemme. «Sitter den godt fast da» sier han plutselig, og begynner å rive i en stamme. –Wow, jeg har sådd et bøllefrø, tenker jeg begeistret.

Busken er en seig jævel, så jeg hjelper ham med å slite. Den lille heier på oss og vil også har bort denne dumme busken. Når hun blir eldre skal jeg lære henne hva anarki betyr…Til slutt kommer en tredje nabo forbi, en røslig nordlending. Jeg legger ut om akebakken, denne idiotiske plasseringen og det til dels resultatløse møtet på styrekontoret. Han biter på tvert og griper et godt tak i busken. Så står vi der tre voksne menn og strekker i hver sin stamme.

Men så begynner jeg å få litt kalde føtter. Hvem vil få skylden om treet blir knekket i filler? Da kommer det vel en femsifret regning fra OBOS sammen med et varsel om utkastelse til meg. «Den sitter altfor godt fast denne» sier jeg demotiverende til de andre og får avsluttet røskingen. «Den der får vaktmesteren fjerne sjøl». Og håper det høres ut som om at det kommer til å svi skikkelig for vaktmesteren, om vi lar denne busken stå igjen til ham. Jeg ser dem inn i øynene og håper opprøret har lagt seg.

Neste dag, på vei til butikken, blir jeg helt målløs. Busken er borte! -Men i helleveien, tenker jeg. Jeg småløper opp trappen og opp på plenen. Sparker litt i snøen der busken skulle stått. Litt nede i jorden finner jeg restene av stammene,… kuttet rett av med sag!

Så ser jeg noe som noen har slengt fra seg noe, litt lenger borte i skogbrynet. Det kan vel ikke være?… Det har falt en grei mengde med snø i løpet av natten, men det går et enslig spor der jeg vil gå. Så det faller meg helt naturlig å gå som en trane i samme tråkket, for å holde skoene tørre. Så her ligger det altså, stridens kjerne. Den måtte gi tapt til slutt. Jihaa!

Så skjønner jeg at sporene jeg har trakket i var laget av gjerningsmannen. Men nå er det bare mine spor som er der. Så begynner jeg å gruble på hvem som gjorde dette. Og enda verre: hvem vil få skylden? Indisier er vel mellomnavnet mitt i denne saken. Så tenker jeg på at sporene i snøen kunne frikjent meg. Og til slutt tenker jeg at karma er urettferdig.