Etter atten år hadde jeg fått nok av å skli rundt på steikefett og stinke ned hele leiligheten bare jeg svidde av en løk. Passiv ventilasjon hadde ingen effekt og kullfilter var bare en illusjon. Nå var det å få rake rør ut gjennom veggen og blåse bort stanken. Dessuten hadde jeg jo god tid til sånne prosjekt for øyeblikket.

Jeg tegnet et rektangel, som skulle symbolisere kjøkkenet, og markerte ventilator og eksos. Så målsatte jeg disse punktene. Rørgaten ville jo bli en ganske enkel rute, som en stor «L». Så tegnet jeg inn overskapene på kjøkkenet, bare sånn for tilfelle. Jeg sendte tegningen på «workflow» til meg selv og godkjente den under tvil, siden den var laget med blyantstreker, men det fikk gå for denne gangen. Fornøyd med at tegningen tross alt ble godkjent var det klart for handling.

Jeg hadde aldri kjøpt noe sånt før og ble sendt på ville veier av Gule Sider ved hjelp av søkeordene «ventilasjon» og «ventilasjonsdeler». Enten kom jeg til en et prosjekteringsfirma eller så kom jeg til en blikkenslager, og begge ville selvfølgelig ha hele jobben for seg selv. Jeg avla OBS Bygg et besøk også, men her følte jeg at jeg hadde mer kompetanse enn ekspeditøren, noe som var foruroligende da jeg foreløpig hadde ingen.

Til slutt ble jeg henvist til et firma, som jeg ikke vil nevne med navn, for å ikke henge ut noen. La meg heller bruke navnet på en tilfeldig Seinfeld karakter: Newman, …

Newman kunne sine saker. Jeg leverte tegningen min og salgskonsulenten regnet, tegnet og valgte deler fra sortimentet i et imponerende tempo. Mens jeg slurpet i meg kaffe, tok på meg et intelligent uttrykk og studerte verktøy i utstillingen jeg aldri hadde sett før.

Til slutt fikk jeg en plukkliste til gjennomlesning. Jeg måtte rødmende forklare at jeg hadde med en Yaris til denne transporten, så et tre meter rør ville være uforsvarlig å kjøre rundt med. Han skjulte forbauselsen over min dårlige planlegging profesjonelt godt, og la inn tre stykker hundreogfemten centimeter lengder i stedet. Jeg ble helt overveldet da jeg til slutt stod med en sekk full av rør, skjøter, vinkler og en hette. Her var det bare å takke og bukke, betale og komme seg avgårde.

Vel hjemme ble delene strødd utover stuegulvet og jeg plukker ut to vinkler her og noen rør der, og får til slutt et sammenhengende rørsystem fra viften og til ytterveggen. – Men hvorfor har jeg så mange deler igjen? tenker jeg mens jeg traver mellom overskuddet på stuegulvet og prøveoppsettet på kjøkkenet. -Han Newman var ingen tulling, … - så da må vel tullingen være i denne enden, hmm.

Jeg plukker fram blyanttegningen min og kommer på at jeg aldri nevnte at jeg hadde tegnet inn overskapet, så han hadde supplert meg med nok deler til å følge alle mine streker og vinkler. Dette gikk altså fra å være en enkel L til en slags omvendt Z.

Dette må bli en avviksrapport, tenker jeg, en rapport om uønsket hendelse og i hvert fall et evalueringsmøte. Det ergrer meg da jeg innser at det er jeg som er ingeniøren og har godkjent denne tegningen. Jeg legger hurtig en slagplan for å legge skylden på designeren. Men for pokker der også møter jeg meg selv i døren. Hva med innkjøperen, han burde informert selgeren bedre! Men det er jo også meg, … svarte svingende! Det ender med at det er Newman som får skylden for fadesen, og beslutningen blir at denne leverandøren må evalueres på nytt, … nøye.

Neste dag tar jeg med meg overskuddsmateriellet og strener bestemt inn på kontoret til Newman med tegningen. «Se her sier jeg» «Alt for masse deler» og jeg tar på meg et «kunden har alltid rett blikk». Jeg legger tegningen på bordet, peker og sier «Det der er overskap altså», som for virkelig å forflytte all skyld. «Sier du det?» sier han uten noen viderverdigheter. «Men då får du bare pengene igjen då».

Jeg er helt stum når jeg kjører hjemover med penger for stål. -Kan det virkelig være så enkelt? Men så begynner jeg å gruble på om hvordan dette skal bokføres. -Det blir nå et overskudd i innkjøpsavdelingen, mens på engineering blir det nok et underskudd,… som vanlig.