«Ble de noge mål på deg i dag?» spør Petter. Vi sitter en håndfull menn igjen i garderoben og drøser om løst og fast, mens vi pø om pø kler oss og prekeverer utstyret. Luften er relativt kjølig i kontrast til den varme dusjen, da noen alltid glemmer å lukke døren ut til ishallen. - Forbanna tullinger!… Lukten av dusjsåpe og deodorant henger i luften, og blir blandet med kattepisseimen fra hockeyutstyret. Det er en halvannen time igjen til midnatt og fredagskvelden er allerede brukt opp, men her inne er det en avslappet stemning. Vi diskuterer alt i fra politikk, økonomi og sport til emner som nesten ville ekskludert oss i fra å bli president i Amerikas forente stater. Og noen ganger bruker vi like lang tid i garderoben som på isen, men det er jo pokker så sosialt. Petter er av den typen som kan finne på å gi deg et klask på ræven i dusjen, mens han flørter med øynene. Ikke at han er homo eller noe sånt, men bare fordi det er så «not» at det er sinnsykt morsomt.

«Nei, eg hadde vel bare to skudd på mål», sier jeg som en slags forklaring på måltørken. Nå spiller jeg jo back, siden jeg heller vil jage enn å bli jaget på. Jeg så ikke lenger noen gevinst i å komme først fram til pucken når du i neste øyeblikk blir kvestet mellom vantet og et kjøttberg i “hundre”... Jeg var oppvokst med fotball, og fotballspillere snur jo instinktivt siden til i et kollisjonsøyeblikk, men en sånn manøver medfører knekte ribben i ishockey, … og jeg orket ikke flere knekte ribben.

«Men jeg skyter jo helt elendig» legger jeg til. En pasning langs isen går helt greit, men når det kommer til harde skudd, phss! … pucken flagrer jo som en sommerfugl og detter ned noen meter borte.

«Kalla fleks é det du har då?» spør Petter. Han er en av de mest teknisk erfarne hockeyspillere jeg kjenner og har stor kompetanse på både teknikk og utstyr. «Fleks?» svarer jeg litt tankefullt. Jeg hadde jo hørt om fleks i køllen, men hadde aldri helt giddet å sette meg inn i begrepet. Når jeg begynte min hockeykarriere var det dessverre administrasjonsreglement, overgangsreglement, klubbreglement og veiledning for årsmøter som ble min hockeylektyre. Jeg hadde jo startet denne hockeyklubben, så da forlangte kretsen og forbundet at jeg fulgte opp …

Men jeg visste jo hva fleks var, jeg hadde bare ikke tenkt over det. Jeg husker godt fra skolen når jeg skjøt biter av viskelær i bakhodet på de som satt foran meg. For nesten alle satt jo foran meg siden jeg alltid satt bakerst på vindusrekken … Linjalen måtte ikke være for myk og ikke for hard, bare akkurat sånn passe. Jeg spente den opp til den fikk en fin bue og: svisj! Det var så gøy å se på reaksjonen på de som ble truffet. Øyvind, som satt rett foran meg, fikk bare ett skudd. Der gikk grensen for hva han syntes var morsomt. Jeg ville heller ikke skyte på Åge, som satt rett ved siden av meg. Åge var like uinteressert i det som skjedd på tavlen som meg, og ett skudd hadde utløst en krig som ville endt med at jeg ville bli flyttet helt fram i klasserommet … Men resten av klassen var fritt vilt… Så en dag, av en eller annen grunn, var det bare en kort linjal av tre i pennalet mitt. Den var helt stiv, hadde null fleks og jeg klarte ikke en gang å skyte en buse ut av pulten min… Og så var det slutt på den aktiviteten, … sikkert til stor glede og lettelse for mine medelever.

Jeg tar hockeykøllen ut av stativet, bøyer den mot gulvet noen ganger, og gir den til Petter. Han leser fleksgraden og rister på hodet. «Nittifem!» utbryter han. «Kor møe veie du?» er oppfølgingsspørsmålet. «Syttifem» svarer jeg, og lurer på om jeg blir sett på som en pingle siden jeg bare veier syttifem kilo … «Du klare jo aldri å spenne opp den køllen der!» Petter setter køllen i gulvet og klarer knapt nok å lage en svai i skaftet. «Har du kappa an åg?» Petter studerer lakkeringen og ser raskt at køllen er saget av i enden,… mye. «Ja, den var jo for lang» sier jeg. «Men då blir jo an ennå stivare. Du har sikkert over hundreogti i effektiv fleks». Petter rister på hodet. «Du ska sikkert ikkje ha meir enn sekstifem».

Så hvordan kunne jeg ende opp i en slik situasjon. Som nevnt hadde jeg aldri tatt meg tid til å sette meg inn i det tekniske med utstyret, og de som solgte køller i Bergen hadde vel ingen kompetanse å dele med meg, …eller så hadde jeg en så bestemt mine at ingen ekspeditør gadd å si noe… Når jeg kom til et køllestativ tolket jeg det slik at de billigste køllene stod til høyre og så de dyreste helt til venstre. Med mine oljepenger valgte jeg alltid den dyreste køllen. Men realiteten var at barnekøllene stod helt til høyre og så øker det gradvis oppover, relatert til høyde og vekt, slik at de svære hockeymonstrene plukker køller helt til venstre, … også jeg da. Det medførte jo at jeg alltid måtte kappe køllen for å tilpasse den, og så ble den enda stivere og jeg endte opp med en «linjal av tre» … Og slik har jeg altså spilt i alle år, uten å tenke mer over det…

Tenker jeg tilbake fikk jeg jo noen meldinger fra den mest karismatiske treneren jeg har hatt: «Spelar du golf?», sa Fransson ofte, på klingende norrlandssvensk. Det var jo den eneste måten jeg fikk litt fart på pucken: med et svingende golfslag. Golfslaget ligner jo på et slagskudd, som jeg egentlig prøvde på, men med et slagskudd skal man treffe isen lenge før pucken, presse køllen ned for å spenne den, til den står i bue, og bruke den opplagrede energien til sende pucken langt av sted. Prøvde jeg det samme, laget jeg bare et stor hakk i isen og fikk sinnsykt vondt i hendene… “Få titta på klubban din?“ sa Fransson. “Oi då, den va stor och kostar säkert mycket pengar. Men det har vell du råd med, med dina oljemillioner.” …Jeg tok aldri hintet fra Fransson, og ingen andre på laget sa heller noe til meg om den stive køllen min. Kanskje fordi jeg var for sta eller at de i det stille moret seg over min ignoranse.

«Merkelig at det é ingen som har sagt noe», sier jeg oppgitt ut i garderoben. «Sånn har det alltid vært» skyter Audun inn. Audun tar seg også god tid disse fredagskveldene. «Ingen forteller oss noen ting. De bare kjefter når vi gjør feil» fortsetter han. Audun var også en som begynte med hockey i voksen alder og vi hadde begge hoppet over «tusen trinn» i utviklingsstigen, og blitt kastet rett til ulvene.

Så i går var jeg på XXL og handlet ny kølle, med fleks sekstifem. Så får vi se hvor mange mål det blir. Når det gjelder de to “modifiserte” køllene jeg hittil har brukt, til flere tusen kroner, så kan jeg jo gi dem bort. Men da må jeg først finne en hockeyspiller på én meter og syttifire som veier hundre og femti kilo.