Det hadde vært MC messe på Bønes, og siden alle i klubben ville være der, så var det vel like greit at vi tok en samling i lokalet vårt etterpå. Det var et godt valg, for selv om klokken knapt hadde passert barne-tv var det forbausende god stemning. Vi hadde også invitert noen gjester, som Syv Fjell hadde muntret opp for oss på forhånd.

Jeg hadde ikke med motorsykkelen min denne gangen heller, men det gjorde ikke noe da det var et stort utvalg av sykler tilgjengelig i klubblokalet. Jeg åpner meg en RedBull og henger litt i baren, og drikker som vanlig altfor fort. Jeg får ofte lyst å kjøre motorsykkel når jeg drikker RedBull, …altfor fort … Og etter hvert kjente jeg at dette også kom til å bli en sånn kveld.

Bognø hadde med seg sin sykkel. Bognø sin motorsykkel har en voksen bensintank og et styre som passer meg godt. Jeg sender ham et blikk og får en bekreftelse, uten at vi utveksler et eneste ord. Og så setter jeg meg på for å ta en tur. Vi vet begge at jeg kommer til å være grei … Når jeg drar den ut på andregiret og legger den ned i første sving blir jeg forbauset over hvor smidig den er. Til tross for at det er en cruiser er den utrolig lettkjørt, og den responderer på alle kommandoer. Dette er en sykkel jeg kunne ha kjørt langt med. Bognø har gjort et godt valg når han plukket ut denne.

Sedal har også med seg motorsykkelen sin denne kvelden. Det er en lang smal modell. Sedal sin sykkel er sinnsykt avansert og kan nesten kalles selvkjørende. Jeg får egentlig prestasjonsangst når jeg setter meg på den, for folk forventer sikkert å se noe spektakulært. Men en selvlært røver som meg har ingen sjanse til å utnytte potensialet i denne maskinen. Jeg ser det ligger grus i rundkjøringen, men jeg kan likevel gi full gass og fullt nedlegg. Et hver antydning til sladd blir fanget opp, rettet og pyntet på. Jeg pleier bare å ta én runde med denne, … mer har jeg ikke nerver til. Dessuten er det mer lærerikt å se på når Sedal kjører selv.

Arild er en jeg vil kalle en ekte biker og stiller alltid med egen sykkel. Han er ikke et medlem av klubben, men det er aldri noe tull med ham. Vårt bekjentskap går tilbake til da vi fikk hver vår første skikkelige motorsykkel ... Arild sin sykkel er en smidig totakter, med en bensintank som ikke kommer i veien for noe, samt et sprekt bakdekk. Jeg kaster meg på uten å spørre først, og kommer raskt opp i fart. Den går lett og kontrollert på bakhjulet. Det blir alltid flere runder med denne sykkelen enn hva jeg har planlagt, men jeg kan se at Arild ikke er helt komfortabel med det. Han myser med et skeptisk uttrykk, drar seg i skjegget og følger nøye med når jeg er ute og kjører. Men jeg finner jo aldri på noe tull, så det er vel ingen grunn til engstelse.

Utover kvelden blir det flere sykler som blir stående på tomgang, klar for en tur. Og det er ikke alltid godt å si hvor eieren er. Noen sykler har ikke eier en gang, … så vidt jeg vet. Sånn er det med neste, … tror jeg: en god gammel traver fra langt tilbake, … en godt innpakket en, … en som det er umulig å se hva som skjuler seg under kåpen. Førsteinntrykket er at dette er en modell som kan stå for en støyt. Jeg tar den forsiktig ut på en runde, men kjenner straks at det stritter litt imot når jeg tar for mange og for raske svinger. Her blir det å gi full gass på flatene og roe kraftig ned i kurvene. Det blir litt herlig nostalgi over det hele, og minner meg om da jeg i min ungdom kjørte i minusgrader over Setesdal,… med nervene utenpå skinnjakken.

Neste sykkel jeg prøver har også noen år på baken. Den er liten og nett og har standard utstyr, men viser seg å være en villstyring. Det virker som om det ikke er kontakt mellom styret og resten av sykkelen, og den svinger hit og dit, helt uforutsigbart, og jeg må øyeblikkelig sette ned farten og presse lårene hardt sammen for å gjenvinne kontrollen. Men med en gang jeg er uoppmerksom og slipper opp, styrer den rett mot grøften eller går på bakhjulet … Jeg parkerer med et nervøst smil, og åpner nok en RedBull for å få et avbrekk.

Så kommer jeg til en modell jeg har kjørt en del ganger før. Størrelsen passer meg midt i blinken, og den har et ganske så heftig bakdekk… Jeg griper meg ofte i å bare sitte å beundre dette bakdekket, og lurer på hvordan det i det hele tatt får plass i svingarmen. Og det går i hvert fall ikke utover kjøreegenskapene. Her er det full gass fra første meter, og ofte går det så fort i svingene at det bare egenskapene til sykkelen som gjør at jeg kommer helskinnet gjennom. Av og til må jeg bare klemme meg hardt mot bensintanken for å synkronisere bevegelsene, men jeg føler meg likevel trygg, og det er en drøm å kjøre. Jeg tar mange runder med denne.

Langt ut på kvelden ser jeg en modell jeg aldri har sett før. En som du kan fylle rikelig med bensin på, og med et bakdekk som blir farlig glatt om det blir vått. Jeg gulper innpå RedBull og kjenner pulsen stige til jeg blir svimmel. Jeg begynner å bli trøtt og tankeløs, men vil fortsatt ta noen runder. Denne modellen er god å kjøre, og det tar bare noen sekunder å komme inn i flytmodus: der du føler deg som ett med motorsykkelen. Det blir noen fantastiske turer, og i ekstasen tenker jeg plutselig på om jeg skal kjøre den et eller annet sted som er uforstyrret, … der jeg kanskje kan ta på eksosanlegget …

Men så får jeg et øyeblikk klarhet, og tenker at: - det er nok ikke så lurt. For jeg har sett folk brenne seg skikkelig når de har gjort akkurat det… Og så minner jeg meg selv på at jeg har en motorsykkel hjemme som er helt perfekt for meg.