– Ka faén! Kontrollgebyr?!? Jeg setter meg ned og leser gjennom brevet fra VestPark én gang til. «Parkert uten gyldig tillatelse …»!?! … «På grunn av teknisk svikt kunne ikke kontrollseddel skrives ut på stedet, og blir sendt med dette brevet». Jeg har aldri hørt på maken ... Jeg kikker inni konvolutten, og finner den forhatte gule, lange strimmelen med provokasjon. – Helsike, det der må være feil! er første tanke som slår ned i meg. Opplysningen i brevet blir saumfart. Bilnummeret stemmer. – Men var eg på Esso på Vestkanten den dagen? Jeg reiser meg og ser på kalenderen. – Fredag… ja, for søren, visst var eg det.

Hva skjedde egentlig den ettermiddagen? Hjernen blar seg tilbake i arkivet og henter fram bilder fra fortiden. Det var tid for å sette inn overskuddet fra bingoen, som vi i Trivselgruppen arrangerer to ganger i måneden. Sparebanken Vest ligger jo like ved Esso ‘en, og det er jo «kjempelangt» å gå fra parkeringen på Vestkanten og helt til banken. Og skulle jeg liksom gå med en pose full av penger, forbi polet og Mc Donalds? Alle vet jo hvilke folk som vanker der … Argumentene mine for å parkere på bensinstasjonen var tungtveiende, … det syntes nå i hvert fall jeg der og da. Og ingen kunne vel vite om jeg skulle fylle luft i dekkene, eller var inne og kjøpte en pølse. Så da var det vel bare å hensette bilen tilforlatelig, og late som ingenting. «Og det tar vel ikke så lang tid», husker jeg at jeg tenkte. Enda et godt argument som forsvarte mitt valg for feilparkering.

Akkurat denne dagen var også siste dag for veksling av gamle femhundrelapper, som jeg hadde to av. Så det var flere i samme ærend. Helt fremst i køen stod det en gruppe fnisende fjortiser og prøvde forgjeves å mate inn en seddel, … en som de helt sikkert hadde knabbet fra kaffeboksen til en stakkars bestemor, eller noe i den dur. Ungdom altså: fullstendig uten skrupler. De bare tar for seg og durer gjennom livet, uten hverken etikk eller moral. Så der stod jeg altså og dømte dem, uten å ha et fnugg av bevis for mine mistanker. Men de var jo så irriterende trege ... Tiden gikk mens det hopet seg opp en klynge utålmodige mennesker, som klamret seg til hver sin blytunge plastpose, full av skillemynt og skrukkete sedler. Av en eller annen grunn nektet maskinen å svelge den jentene hadde med seg. Jentegjengen studerte den på rundgang, bablet og fniste og holdt den opp mot lyset, som om de nå plutselig var eksperter på utgåtte sedler fra Norges Bank. Så leste de veiledningen på maskinen for ørtende gang, og etter noen famlende forsøk forsvant den gamle seddelen endelig inn i automaten, og jentene plaprende fornøyde ut døren. Når jeg til slutt var ferdig med mitt ærend, var det sikkert gått en halvtime. Det var jo ikke helt etter planen, men det gikk jo tilsynelatende greit, … noe som det altså likevel ikke gjorde.

Så sitter jeg på kjøkkenet, lett forbauset, med det anklagende brevet i hånden. Jeg ser at papiret rister lett mellom hendene mine, og jeg prøver å ta meg sammen. Apegenet er det første som slår inn, og jeg leter desperat etter en utvei for å slippe å gjøre bot for gjerning. Jeg vil beskytte midlene mine for alt det er verdt, … eller faktisk mer enn det er verdt: - Den der skal eg i hvert fall ikkje betale. Det må jo være lov å stå på en bensinstasjon. Det kunne jo hende eg virkelig skulle fylle luft, eller var inne og kjøpte en hamburger. Faen heller. Så husker jeg et skilt som henger flere steder der nede: «Parkering kun etter avtale», og det hadde jo ikke jeg. Det eneste jeg hadde gjort var å parkere, … lenge. Pokker til de der jentene altså …

– Men dette skjedde jo under et oppdrag for Trivselgruppen, så da får den betale boten, skyter en tanke inn i meg. Men jeg innser at det å gå i banken med fellesskapets penger bare er ett av mange oppdrag som faller inn under vervet jeg har påtatt meg. Om jeg gjør noe ulovlig under utførelsen av mine plikter, så kan jeg jo ikke forvente at fellesskapet skal lide et økonomisk tap for det. Pokker også.

–Hva om jeg betaler halve boten, og så tar Trivselgruppen resten. Nei, det blir jo like gale. For hva om jeg hadde kjørt i fylla ned til banken og blitt tatt. Skulle liksom da noen tilfeldige beboere i borettslaget spikre paller i ti-elleve dager, side om side med meg, og få en halv brutto månedslønn i bot? Nei, sånn kan det jo ikke være.

Jeg hadde kjørt meg fast. Jeg har innsett at boten er reell, og at dette må gjøres opp med egne midler. Det svir … Men når man er presset opp i et hjørne er det to utveier: man kan gi seg ende over eller fortsatt prøve å sno seg unna. Apegenet er sterkt framtredende …

–Ingen vil jo merke om jeg tar sekshundre fra kassen ... Jo, for svarte. Enhver med grunnskolematematikk vil jo kjapt se at det mangler sekshundre i regnskapet. Inntekter blir jo registret av to medlemmer og utgifter blir bokført med billag. Og hvordan skulle eventuelt et fiktivt billag se ut? Det kommer jo til regnskapets dag, og da må jo dette legges på bordet. Kan jeg se styreleder i øynene med et sånt falsum? Helsike heller. Og tenk så nedrig det er å ta noen hundrelapper fra felleskassen, og så i tillegg måtte leve med et skjelett i skapet resten av livet. Det er det pokker meg ikke verdt.

Når alle utveier er gjennomtenkt går det over i en fase med selvmedlidenhet: –Jeg bruker jo så mye tid på denne frivillige innsatsen, at noe må jeg jo få igjen. Så innser jeg har jo fått et årlig salær, og jeg i visste hvor mye det var, og sa ja takk til det. Jeg kan jo ikke drive og regulere min egen lønn med penger fra kassen. Det blir som en butikkansatt tar brus og sjokolade fra hyllene, bare for at han føler seg dårlig betalt. Eller at en Nokas ansatt tar en bunke sedler som skal til forbrenning, fordi han føler seg lite verdsatt. Det er jo tyveri alt sammen.

Så logger jeg meg inn på nettbanken og betaler boten. Men jeg lar forfall være nøyaktig på dato, for de skal søren meg ikke få noen renteinntekter på meg. Og når jeg er ferdig krøller jeg brutalt sammen konvolutten, brevet og boten, kaster den hardt i bosset og smeller skapdøren igjen. Sånn! Der fikk de den.

Bilder av den glade jentegjengen flagrer forbi i minnet. De hadde vel kanskje jobbet og gjort seg fortjent til den femhundrelappen. Hva visste vel jeg. Uansett hadde de fått 500 kr og jeg hadde tapt 600 kr, så stillingen var 1100 - 0, til dem, i kroner. Mens i karma stod det minus 1 til meg, for fordommer.