«Nei! Eg vil ikkje på skolen! Eg vil ikkje!» roper han og stritter i mot. «Slutt å tull! Kom nå!» sier moren, og drar han i armen. På ryggen har han en brun firkantet veske av lær og han har nye klær på, men han er helt opprørt. Roger og meg står og ser måpende på dette opptrinnet. Selv skulle vi ikke begynne på skolen før om to år. En evighet når man er et barn, men vi ble jo litt skeptisk da. Var det så fælt på skolen? Og kunne man virkelig protestere så kraftig overfor sin egen mor? … Vår venn var født tidlig i -64, men han var moden for å gå i klassen med -63’erne, … ble det bestemt. Selv var han tydeligvis ikke enig i det, noe som han ga klart uttrykk for, både verbalt og fysisk. Det var min første sterke opplevelse med Pål, og mange flere skulle det bli.

I en periode var vi en firerbande som patruljerte de dype skogene, i det som i dag kalles Sandsli. I tillegg til Pål, Roger og meg var det Tore. Vi var ute og lusket på folk, og fant hemmelig huler, og bygget hytter.  Tore var -62 modell og høy allerede som barn, og ble automatisk gruppens leder etter strutseprinsippet. Ikke det at han var en uverdig leder, men Pål hadde vel så stor kunnskap og autoritet. Pål gjorde aldri kall på ledervervet. Jeg tror han trivdes i sin posisjon med å gjøre lederen sin bedre og på den måten hele gruppen bedre, … allerede som barn.

Det var bare tre hus mellom oss i Skranevegen, og når Roger flyttet ble Pål og meg bestevenner. Han var et drøyt år eldre enn meg, men gikk to klassetrinn over, og han var i forkant av all teoretisk og praktisk informasjon. Vi hadde jo ikke Google på den tiden, så var det noe jeg lurte på var det bare å spørre Pål.

Faren var maskinist i utenriksfart og var bare hjemme to -tre måneder i året. Og han hadde alltid med seg masse spennende saker hjem til familien, som vi kunne studere med stor begeistring. Og ikke minst leker… Leker som vi ikke visste fantes engang. Alt var utrolig spennende med faren til Pål og jeg skulle ønske at også min også kunne være sånn. Så når Pål sa at han skulle ønske at hans far var hjemme hver dag, slik som min, trodde jeg ikke mye på ham.

I noen skoleferier fikk Pål være med sin far på jobb, og han fikk besøke mange nye land og treffe masse nye mennesker. Akkurat det tror jeg la grunnlag for den Pål utviklet seg til å bli. Han var utrolig søkende og ville bli kjent med nye mennesker, hele tiden. Ikke det at han glemte sine gamle venner, men han ville inkludere flere i sin vennekrets. I motsetning til meg, som var skeptisk til alle utenfor Dolvikflaten.

Pål og meg levde to parallellforskjøvne liv i oppveksten. Han gikk to klassetrinn over meg, og på Søreide skole. Jeg gikk på Liland.  Han fikk sin nye vennekrets på Grimstad, Søreide og Steinsviken. Jeg fikk min i Blomsterdalen og Flesland.  Men så møttes vi om kveldene og helgene, og utvekslet erfaringer og fortalte om nye bekjentskaper. Det som var betegnende for Pål var at han møtte så mange spennende mennesker, mens jeg for det meste bare møtte vanlige eller litt sære mennesker. I mange år forstod jeg ikke hvordan det kunne henge sammen, helt til en dag Pål sier til meg, i godt voksen alder: «Menneskene du møter, er et speilbilde av deg selv, … » Tenk om jeg bare hadde visst det før.

Etter hvert ble vi ferdig med å fly ute i skogen med kniv og pilogbue, og interessen for å lytte til musikk grodde på oss. Pål hadde fått et skikkelig bra stereoanlegg av faren, og nå bygget han seg opp en anselig samling LP plater. Han hadde alltid skikkelig mye spennende musikk og jeg forstod at søsteren Tone og svogeren, blant andre, var viktige inspiratorer. Det var der i kjellerstuen, i nr. 33, at jeg først fikk høre Jean Michelle Jarre og Oxygene. Det var jo som en syretrip uten syre, for oss unge uskyldige sjeler. Vi tilbrakte mange våkenetter der, bare Pål og meg, og vi hørte på musikk og fabulerte om framtiden. Når mandagen kom, gikk vi hvert til vårt.

Noen ganger ble vi sittende hos meg også. Jeg hadde en smalere musikksmak, og Pål var den eneste av mine venner som ville høre på Kraftwerk sin Autobahn i hele sin lengde. Over tjue minutter varte den. Og etterpå spilte vi B-siden… Vi kunne også lytte til David Bowie sitt album LOW, og psyke oss skikkelig ned på kuttet Warszawa. En herlig selvpåført depresjon. Og så når vi nådde den mentale avgrunnen dro vi en absurd vits, og lo oss i hjel av hverandre. Snakk om dynamikk i følelsesspekteret.

Det var disse nattlige seansene med musikk og dype samtaler som bygget de ubrytelige båndene vi hadde. Vi var knapt konfirmert før vi begynte å snakke om koner og unger: «Det skulle vi i hvert fall ikkje ha». I hvert fall ikke før vi hadde levd livet. Vi skulle kjøre til Afrika på motorsykkel og ha det helt knall. Og så snakket vi om hvor forferdelig vi kunne få det. For vi elsket å snakke om hvordan livet skulle snu seg til det verste: «Tenk om vi måtte bo i en blokk i Loddefjord, og fikk fire frekke drittunger med snott i hele trynet og en sur kjerring som nekter deg alt, åsså hadde du en folkevogn til bil» Og så lo vi til vi skrek og tørket tårer. Og så fordreide vi stemmen og laget forskjellig replikker som kjerringen liksom sa til oss, og vi lo enda mer. Nei, gifte oss skulle vi i hvert fall ikke gjøre.

Så tok Pål sertifikat på lett motorsykkel og forsvant inn i et spennende liv utenfor min rekkevidde. Men noen ganger kom han midt på natten og banket på soveromsvinduet mitt. Jeg dro ham inn og han ble sittende å snakke om alt det spennende som hadde skjedd den kvelden. Og jeg satt der og sitret i kroppen, og kunne knapt vente til jeg selv skulle få lappen.  

Året etter var det min tur. Det var aldri tvil om hvilken motorsykkel jeg skulle kjøpe. Det var bare til å se hva Pål hadde kjøpt. Han hadde gjort all research for meg, for ingen ting av det Pål gjorde var tilfeldig. Han samlet all den informasjonen han klatre å skrape sammen, … og det var mye … og det var før det fantes internett.  Så da ble det altså en Yamaha RS100DX, Jebs hjelm, Sidi støvler og svart skinnjakke med rødt teddyfor. Jeg strålte av selvtillit, for dette var plukket ut av en ekspert.

Det året var et av mine mest fantastiske i ungdomstiden. Pål og meg kunne kjøre rundt og ragge sammen på eget kjøretøy. Det var også mye som skjedde i nabolaget på den tiden. Marianne, som bodde rett over Pål, dro i gang noen skikkelige fester. Og det gjorde også Solgunn og Benedicte. Og ikke minst Pål og meg. Ingen var myndige på den tiden, men vi hadde alltid øl og halv-gjæret hvitvin til fest. For et herlig sorgløst liv. Pål var alltid den som stod for musikken. Han satt gjerne hjemme natten før og spilte inn musikk på kassettbånd, som gikk nonstop på festene. Alle digget kassettene til Pål.

Året etter kjøpte Pål tung motorsykkel. Han jobbet som mekaniker hos Bergen MC center, og fikk en grei deal på en Kawasaki Z 750, … en grå en. Det gikk ikke langt tid før den ble lakkert blå. Blå var favorittfargen til Pål. Han lakkerte Yamaha’en sin blå også, i sin tid. Den var jo rød. Jeg beholdt rødfargen på min. Dessuten holdt jeg med Liverpool. Pål holdt med Manchester City… På den nye tunge motorsykkelen forsvant han nok en gang ut i verden, utenfor min rekkevidde.  Men han kom alltid tilbake, og fortalte om alle de spennende menneskene han hadde møtt og alle de sprø tingene de hadde gjort sammen. Noen ganger tok vi mc tur opp til Voss, midt på natten, men han sørget alltid for at vi var så tidlig tilbake at ingen foreldre merket at vi hadde vært ute.

Så møtte Pål May Britt og ble en familiemann, … med barn og greier. Jeg på min side kjørte enda mer motorsykkel, var på heftige fester og hadde ikke tid til kaffebesøk med unger … Etter hvert tok jobben helt overhånd for oss begge, og det gikk en periode på nesten tyve år hvor vi bare sporadisk møttes. Jeg hjalp ham å flytte noen ganger og vi hadde noen samtaler på telefon hvor vi prøvde å få til «en øl på by’n», men det passet aldri begge samtidig. Men uansett hvor lang tid det gikk mellom møtene, så var den gode tonen der fra første sekund. Det var som om vi hadde vært sammen hele tiden.

Så kom Kraftwerk til Grieghallen. Pål hadde kjøpt billett til meg uten å spørre først. Den visste han at jeg måtte gå på. Og den visste han at vi måtte gå på sammen. Det var nesten tredve år siden vi satt i sofaen og hørte på den gruppen. Ringen var sluttet. Jeg vet ikke akkurat hvilken ring som var sluttet, men vi var i hvert fall lykkelige sammen akkurat der. Vi ble på nytt enige om at vi måtte treffes oftere. Pål sin yngste datter Hanne var også med, og hun hadde også sansen for sånn musikk. En sprudlende og reflektert jente. Det var mye Pål i Hanne. Senere blir jeg også bedre kjent med Lene, den eldste datteren. Hun er en godhjertet og likendes ung dame.

Noen år senere kom Jean Michelle Jarre til Nordhordalandshallen. Igjen fikser Pål billetter. Denne gangen blir damene med. En ny dame for Pål, også denne gangen. Pål elsker damer, og jeg har blitt presentert for en del forskjellige opp igjennom årene. Vi får en ny fantastisk kveld sammen og lover å holde mer kontakt.

Dagen før Pål fylte 50, fikk Hilde og meg endelig en herlig liten datter. Han var den første vi tenkte på når vi skulle ha fadder til dåpen, og han tok rollen som gudfar med stolthet og glede. Han holdt Siv Amalie i armene sine under hele seremonien, og passet så godt på henne at moren knapt fikk røre henne. Etter dåpen kom han oftere på besøk, og han kom alltid til jul og på bursdagen hennes.  Vi snakket også hyppigere på telefon.

Året etter traff han Irmelin, og han ble en “hestemann”. Der også gikk han inn med full styrke og hele sin sjel. Etter hvert flyttet de «på landet», og planla å bygge en stall ved huset. Pål hadde alltid store planer og det så ut som han trivdes godt med sin kjære. Vi fikk noen konserter sammen, alle fire, og begge kom på besøk når den lille hadde bursdag.

Men dagene går, og alle holder på med sitt, … så det var på høy tid å treffes … «Hei. Skal vi ta en øl på fredag eller?» «Ja det hadde vært gøy» svarer Pål «Men eg har vakt og må stille på morgenmøte klokken syv». «Fan og, den der jæla jobben altså» sier jeg halvt spøkefullt i stemmen, men jeg mener det helt. «Neste fredag då?» spør Pål. «Nei, då kan ikkje eg» svarer jeg oppgitt, mens jeg ser på kalenderen på kjøkkenet. «Vi finner sikkert en dag som passer» sier Pål optimistisk «Ja det gjør vi» svarer jeg. Også sier vi: «Ha det bra, vi snakkes», og legger på, … sånn som så mange ganger før.

Så går nok en uke. Pål er på søndagstur, men må hjem for å hente transport, da hunden blir dårlig. Pål kom aldri fram til bilen, men falt om på tunet og gikk ut av livet, i utførelsen av sin siste gode gjerning. Han ble bare 55 år, og igjen står to døtre, barnebarn og en kjæreste i dyp fortvilelse. Det er så ufattelig at det lyset skulle bli slukket nå, … så tidlig, … så uventet, … så urettferdig …

Denne gangen kom du fullstendig utenfor min rekkevidde Pål, og du kommer aldri tilbake. Nå er det bare gode minner igjen.

Vil i fred min beste venn.

Photo by Kevin Gent on Unsplash