«Og hvor mye er du villig å betale for disse varene her da?» Jeg står i kassen med helgehandelen liggende på båndet. «Hva mener du?» svarer jeg forundret. «Jeg betaler vel det det koster.» Kassamannen tar fram en megafon og skriker ut i butikken: «Hei alle sammen her er det en som skal kjøpe noen varer! Kom og se!» -Men i alle dager!?! tenker jeg. -E an helt gal? Folk kommer strømmende til fra alle kanter og flokker seg rundt båndet. De peker og noen nikker på hodet og virker veldig interessert i det jeg har plukket fram. -Ka fanken. Det der er jo bare helt vanlige dagligvarer, men det er jo mitt då, … bare jeg får betalt.

Så kommer det plutselig en mann inn i fra høyre, med bakoversleiket hår og pen dress. «Så du er interessert i disse flotte varene?» sier han til meg, mens han blunker lurt til mannen i kassen. Så mumler han lavt til kassamannen som etterhvert trekker en bunke sedler opp av kasseapparatet og gir til den dresskledde. Han teller kjapt med blikket stikker pengene i brystlommen med den ene hånden, mens han tar en telefonsamtale med den andre. Det kommer så en dame og fjerner posen med doruller, potetene samt en pose med lettkokte havregryn. Så legger hun til en flaske med en fancy olivenolje og en porsjon med blå druer. Hun åpner posen med baguetter og plasserer dem sånn at de stikker opp over «horisonten». Deretter flytter hun litt rundt på resten av varene, før hun tar et bilde med mobilen. Hun viser bildet til dressmannen med bakoversleik og han nikker og griper etter pengene i brystlommen. Så sender hun bildet videre og forsvinner like fort som hun kom. «Se så flott!» sier den dresskledde og holder opp bildet av matvarene mine, på mobilen sin. Så går han rundt og viser det til de andre kundene i butikken. Noen virker så begeistret at man skulle tro de aldri hadde sett dagligvarer før …

«Nå sier den dresskledde, hva byr du for dette?» «Byr?», svarer jeg forundret. «Det har jo en verdi og en pris». «Ja men nå er de jo plukket fram, se på dette bildet da». Når jeg ikke gjør antydning til å by blir han nervøs. «Vent litt» sier han og gjør en ny samtale på mobilen. Etterhvert kommer det inn en kar som ser helt fjern ut, men ser ut som om han føler seg veldig viktig. Han løfter på en melkekartong og rynker pannen: «Kumelk, én liter, best før men ikke dårlig etter…, denne er verdt omtrent atten kroner». -Wow! her har vi et geni: tenk at han visste hva en liter melk koster. Til slutt kommer han fram til at alle varene har en totalverdi på 978 kroner.

«Ja…» sier den dresskledde, «…hva byr du?» «978 kroner» sier jeg, uten å nøle. Jeg kaster et blikk på mannen i kassen, men han ser opp i taket og later som om han ikke hører etter. «Nei, nå må du være litt taktisk her. Om du vil ha varene så byr du for eksempel 1450 kroner, så forstår de andre at du mener alvor. Se på alle som står rundt her og er interessert i det samme som deg».

«Dette er jo helt idiotisk, dessuten har jeg bare tusen kroner å handle for». Plutselig får jeg en klam hånd på skulderen. «Hei min venn! Du får låne penger av meg hvis du trenger det.» «Sier du det du?» «Ja, du får låne de 450 mot at jeg eier alle varene dine til du har betalt tilbake 650 kr». «Så du skal altså ha 200 kroner for at jeg får låne 450 kr? Det betyr jo at jeg må betale 1650 kr for noe som er verdt 978 kr». «Jepp, men det lønner seg å ha lån, alle vet jo det», gliser sleipingen som godt vet at det bare er bullshit propaganda. «Dessuten kan du jo bare selge matvarene igjen med fortjeneste om en time, for prisene blir jo presset opp hele tiden». «Ja, det sørger vel dere for. Men om jeg selger matvarene må jeg jo kjøpe nye, til en enda høyre pris». Ja, er ikke markedsmekanismen helt fantastisk. Det er helt utrolig». «Ja det er helt utrolig at vi lar oss bli ranet på den måten. Men jeg har jo uansett bare 1000 kroner å handle for, alt det andre er jo lån som du og de andre sleipingene stikker av med.»

«Vi trenger de varene» sier Hilde plutselig. -Tja, trenger og har lyst på er to begrep som ofte blandes sammen, tenker jeg mens det begynner å koke i hodet. Dette er jo helt absurd. Nå er det plutselig alle mot meg. «Men se på bildet da,…» sier Hilde oppglødd, «… den olivenoljen ser helt fantastisk ut». «Javel, men den inngår jo ikke i salget en gang», svarer jeg oppgitt, «… men det spiller jo for så vidt ingen rolle. Dette er altfor dyrt». «Det var druer der også» sier Hilde litt snurt…

«Men for svarte svingene!» skriker jeg. Så begynner dressmannen plutselig å slå meg i skulderen, hardt, flere ganger. «Slutt!!» skriker jeg, «Slutt!» Så blir jeg bevisst og kjenner Hilde dunker meg i skulderen flere ganger før jeg våkner helt. «Steike meg, eg hadde mareritt». «Ka om då?» spør hun engstelig. «Eg skulle ut og handle og så ble det bare helt sinnsykt …» Så blir jeg liggende å stirre inn i mørket og tenke. Og så lurer jeg på om jeg har våknet fra marerittet likevel.