Siden jeg har havnet i en situasjon hvor jeg ikke lenger bidrar like mye til familiens inntekt, må jeg ta noen grep for å redusere utgiftene. Det velkjente bedriftsøkonomiske trikset med å kjøpe dårligere kaffe i trange tider hadde liten effekt her hjemme: småtten drikker jo like lite kaffe som katten, og siden Hilde drikker kaffe på jobben var det bare jeg som fikk smake den «bitre pillen».

Så her må det andre grep til, og nå har jeg bestemt oss: kjøkkenet skal ut! Jeg har regnet på det og det lønner seg absolutt ikke å ha det rommet der.

Til tross for at vi betalte et sekssifret beløp ved førstegangsinvestering så må det stadig suppleres med nye strømkonsumerende apparater, i et rom som allerede fra start toppet listen over strømforbruk. Rommet gir heller ingen avkastning da alt som produseres der blir spist av oss, eller gitt bort gratis til familie og tilfeldige venner som er på besøk.

Nå har det ikke vært så mye utskiftning av hvitevarer, men det betyr jo bare at vi nærmer oss et punkt hvor alt bryter sammen samtidig og vi står foran en massiv oppgradering. Kjøkkenet kan altså vise seg å være en verre investering enn bil.

Ser vi videre på den løpende reelle kvadratmeterkostnaden så er det jo en skandale å se hvilke dingser og greier som hoper seg opp i skuffer og skap, ting som jeg knapt kjenner navnet på. Er det økonomisk å ha alle disse tingene? Nei! Regnearket viser for eksempel at det vil lønne seg å ta en buss til min bror i Fyllingsdalen hver gang jeg trenger en hjulvisp. Eier jeg en selv blir det med ett; investering-, avskriving-, lagring- og vedlikeholds-utgifter.

Og når det gjelder plast så har vi et vel så stort problem i dette rommet som i havet. Her er det plast i alle kjemiske sammensetninger og fasonger. Spesielt siden Tupperware ser ut til å satt seg som et mål å lage; et verktøy, en tilberedningsbeholder og oppbevaringsboks for alt som kan spises.

Kjøkkenet medfører også en uendelig kjede av ulønnet og ulønnsomt arbeid som vasking og stabling av; bestikk, kopper, fat og panner, og det tar jo aldri slutt. Og så er det de daglige kampene med oppvaskmaskinen som er et evig gjentagende mareritt: - om jeg flytter litt her så får jeg plass til en kopp til ... og så er det full reorganisering, og noen ganger hadde jeg sikkert brukt kortere tid om jeg vasket for hånd med børste og såpe i kummen.

Og ikke nok med det: det må jo handles inn ny mat hele tiden, mat som ikke kan spises uten videre, så hva er liksom greien her? Også kjøleskapet da, med egen grønnsaksskuff fordi du plutselig fikk lyst til å ha en liten paprikabit på hvitosten!?! Det kan umulig være bærekraftig.

Heretter blir det å kjøpe ferdigpizza og bagetter på bensinstasjonen, knekkebrød holder seg godt og vi har vann på toalettet. Så kan Hilde jobbe en time eller to overtid om dagene, heller det enn å kaste bort tiden på dette sløseriet.

Planen er å renske rommet fullstendig og leie det ut som lager. Jeg har allerede lagt en annonse på Finn og fått flere interessenter, og noen vil til og med bruke det som øvingslokale. Da blir det jo flott med gratis konsert og greier. Det kan jo selvfølgelig bli litt trykket stemning når huset åpnes opp og privatlivet invaderes av fremmede, men den økonomiske gevinsten veier jo klart opp for den ulempen.

Jeg skal presentere disse planene for Hilde i kveld og hun kommer sikkert til å bli begeistret når hun får se Excelsøylen i PowerPoint’en .