Jeg har fått god anledning til å følge med på husdyret vårt i det siste og det var et nedslående resultat som ble avslørt av kost-nytte-analysen som jeg gjorde.

Det var oppsiktsvekkende mye soving på det dyret der, og nesten hele dagen gikk med til den «aktiviteten». Jeg prøvde også å følge med om han sov om natten, men det førte til stor uro hos katten og vi ble bare sittende og stirre på hverandre i tussmørket. Så nå anslår jeg bare at han sover når jeg gjør det. Den tiden blir jo den mest udokumenterte perioden av hele analysen, men katten rydder i hvert fall ikke opp i lekene sine eller gjør noe som helst annet synlig nyttig når jeg hviler.

Innimellom søvnøktene på dagtid sitter han, som nå, og bare glor på meg med tydelig forakt. Det er liksom ikke noe initiativ. Det finnes jo ingen rotter i leiligheten, men det hadde jo ikke skadet om han øvde seg på å fange en. Sant nok fanget han og spiste en stankelbein i sommer, men det kan umulig rettferdiggjøre utgiftene med tjue kilo tørrfor i året og sekkevis med kattesand. Heretter kan jeg vel bare hanke inn en tilfeldig katt i fra nabolaget for sånne insekt-situasjoner.

På den andre side er det god kjemi mellom småtten og katten, og jeg ser at begge koser seg mye. Jeg vet også at det er svært viktig for barns utvikling å ha kontakt med dyr. Men må vi ha en katt her hele tiden bare for det? Det er flyttet inn noen kinesere i første, og jeg holder på å sette opp et avtaleforslag om at småtten får komme ned å leke med katten deres ved behov. Selvfølgelig mot en liten kompensasjon, med det er likevel langt mer økonomisk enn å ha et eget dyr rekende her tjuefire-syv.

Så på bakgrunn av analysen og tatt i betraktning de nye økonomiske rammene som familien har fått vil jeg på neste familieråd anbefale å nedskalere antall familiemedlemmer med tjuefem prosent. Første tiltak blir derfor å fjerne katten. For å ikke lage oppstandelse i familien skal jeg si at det bare er snakk om en midlertidig omplassering hos farmor, fram til sommeren, og når vi er vant med at den er borte så går det seg sikkert til.

Kattens funksjoner og oppgaver må selvfølgelig fordeles mellom meg og Hilde, og det kommer sikkert til å bli tungt i begynnelsen, «men alt er en overgang», som reven sa da han ble flådd.

POST SCRIPTUM

Nå hører det med til historien at katten døde bare tredve dager etter at denne historien ble skrevet, og det setter jo nok en gang meg i et dårlig lys. Men jeg kan forsikre om at jeg hadde ingenting med kattens tragiske utfall å gjøre …, eller i hvert fall nesten ingenting …

Katten var på en streng diett på grunn av sviktende nyrer, lever og bukspyttkjertel, og ble kun foret med noen triste, tørre, harde pellets fylt med havre og alt en katt ellers ikke spiser om han fikk velge. Det eneste han slukte med entusiasme var medisinen, som han fikk hver morgen og kveld.

Dette orket jeg ikke å være vitne til, så i det skjulte begynte jeg å fore ham med kyllingfileter, noe som var absolutt forbudt, ifølge dyrlegen. Motivet til veterinæren var vel å holde ham i live lengst mulig med vegetabilsk mat, slik at vi måtte droppe innom hver måned for blodprøver til blodpris. Så her kjørte jeg et hemmelig opplegg. For hvem har vel sett en tiger spise kål, bare for å overleve. Jeg følte meg som en reddende engel: lik en som smugler sigaretter og akevitt til oldefar på gamlehjemmet.

Katten var jo storfornøyd og åt som besatt. Men det var jo litt påfallende at han kom som et lyn hver gang jeg åpnet kjøleskapet. «Nå gir du ham ikke noe mat!» formante Hilde fra stuen. «Neida» løy jeg og håpet at katten fikk slukt fileten før noen kom inn og tok oss på fersken. Nå hadde jo Hilde fått kastrert stakkaren før han hadde fått seg et eneste nummer, så da var det vel bare maten igjen å leve for …

Men så en vakker dag sluttet han å spise og drikke tvert. De neste dagene lå han bare fredfullt og gav sakte slipp på livet. Den tredje dagen var han ikke lenger blant oss og gikk ut av tiden, etter drøye seksten år på nakken. Det var heldigvis aldri snakk om noe obduksjon.

Hvil i fred Tigus.