«Huske å kjøpe en kakebunn no då!», er det siste jeg hører før ytterdøren slamrer igjen. Så klirrer det litt i nøkler, som fra en fengselsbetjent, før Hilde låser meg inne og farer avgårde til dagens dont. Selv om jeg ligger i sengen kjenner jeg skuldrene senke seg … «Mhm» svarer jeg inn i dynen, vel vitende om at ingen i verden hører på. - Gadd vite hvem som skulle komme inn til meg en tidlig morgen om døren var ulåst ... Så fantaserer jeg litt om det i halvsøvnen, og lager bilder i hodet som hadde hatt aldersgrense om det gikk på kino …

Med ett går hjernen i inngrep. «Kakebunn … enkelt … lage selv … spare penger!». Entusiastisk står jeg opp og begynner straks å lage en behovsliste med prosjektnavn: «Kakebunn», og følgende poster: 1. Hvetemel. 2. Bakepulver 3. Egg 4. Sukker. Å lage sukkerbrød er jo elementært.

På kjøkkenet stusser jeg litt over logistikken, eller mangel på sådan. Det eksisterer ingen innholdsfortegnelse, så her skal man tydeligvis, på lykke og fromme, rote gjennom alle skuffer og skap, og plukke det man trenger!?! Jeg finner det derfor best å lage en oversikt over alle varene sånn at de kan listes opp alfabetisk og på plassering. Jeg knytter også et dokument om mengde, næringsinnhold og utgangsdato mot hver enkelt vare.

Ut på ettermiddagen finner jeg ut av at det eneste vi har masse av er egg. Jeg skriver derfor sirlig en innkjøpsliste med prosjektnavn øverst og deretter følgende: «1. Hvetemel 2. Bakepulver 3. Sukker». Jeg kontrollerer nok en gang at vi har egg, og signerer ut handlelisten med underskrift, dato og klokkeslett, før jeg går til den lokale dagligvarebutikken i borettslaget.

Butikken er egentlig ikke en godkjent leverandør for meg ennå, men siden jeg bare kan rusle bort i klogger og joggebukse får det gå for denne gangen.

Nå er det jo veldig uformelt på en nærbutikk og Asle i kassen slenger inn en syrlig kommentar «om jeg har kunnskap om å få noe ut av de ingrediensene som ligger på båndet». «Kakebunn» svarer jeg kort. «Vi har ferdige kakebunner». «Nei, det lager jeg enkelt selv, … hallo?!? …». «Du trenger vel egg?». «Har!» biter jeg ham av. «Potetmel?» repliserer han. Jeg stivner i hele kroppen. -Har jeg, ingeniøren, glemt noe?!? -Det er jo han som er ekspert på mat, ja siden han selger det hver dag. -Skal jeg bruke potetmel også?!? -Her gjelder det å si minst mulig og legge seg flat, for å ikke lage en episode som han helt sikkert ville brukt mot meg resten av livet. «Ah, ja det ja», sier jeg i en tone som om jeg har glemt en selvfølgelighet. Så slår jeg meg demonstrativt på pannen med fingertuppene, og går smilende for å hente en pakke potetmel,… men jeg banner lavt når jeg er i skjul mellom hyllene.

Vel hjemme på kjøkkenet blir det å sjekke innkjøpet. Jeg kontrollerer nøye mot handlelisten og plasserer; hvetemel: «sjekk», bakepulver: «sjekk» og sukker: «sjekk», på benken. Men så står jeg der da med en pakke potetmel i hendene!?! Jeg sjekker handlelisten, men der står det ikke et ord om potetmel!!

Jeg bekrefter at prosjektnavnet stemmer og at den er signert ut av meg. Så sjekker jeg behovslisten. Der står det heller ikke noe om potetmel. Prosjektnavnet på behovslisten stemmer, men jeg legger merke til at behovslisten ikke er signert ut. Jeg noterer meg at her må det lages en veiledning for opprettelse og godkjenning av slike lister.

Men jeg kan ikke uten videre legge en udokumentert pakke potetmel i skuffen, så jeg legger potetmelet i handleposen og setter det på gangen. Så går jeg inn på kjøkkenet og sjekker. Da stemmer varene overens med handlelisten, … men nå mangler jo potetmelet som jeg vet jeg trenger.

Så får jeg en glimrende ide og lager en ny behovsliste og handleliste som inkluderer potetmel. Jeg skal akkurat til å legge potetmelet i skuffen da jeg heldigvis i siste liten oppdager at tidspunktet for opprettelsen av de ny listene kommer etter kvitteringstidspunktet for innkjøpte varer. Jeg vil jo ikke ryke på dokumentfalsk så jeg legger potetmelet forsiktig tilbake i posen, setter på en rød karantenelapp og setter det hele på terrassen. Deretter registrerer jeg en karantenemelding og arkiverer den under prosjektet.

Men det er jo ikke særlig økonomisk å bare la melet stå der, så hva om jeg bytter det inn og kjøper nytt? Genialt! Så tar jeg den nye handlelisten og potetmelet som stod i karantene og gjør meg klar for å «returnere gods til leverandør».

«Hvordan går det med bakingen?» spør Asle, sikkert vel vitende om at jeg ikke har kommet i gang med noe som helst nyttig. «Nja, det var noe greier med innkjøpet …», sier jeg og vifter triumferende med den nyopprettede handlelisten. Jeg kaster et stolt blikk på den, men kobler først nå at tre av fire varer på listen allerede er kjøpt inn. «Ja, hva da?» spør han undrende. «Ingenting» svarer jeg unnvikende, tar et godt grep om posen med potetmelet jeg skulle bytte, og går raskt ut av butikken.

Vel hjemme kansellerer jeg den siste handlelisten og arkiverer den under ubenyttede lister. Så lager jeg en tredje handleliste med bare én post på: «1. Potetmel». Jeg skriver på prosjektnavn, noterer at det er en suppleringsliste og signerer med navn og tidspunkt.

Så går jeg tilbake til Joker, … igjen, for å bytte inn potetmelet, … igjen.

Vel inne i butikken lurer Asle, på hvorfor jeg vil bytte: «er det noe galt med emballasjen … eller datoen?» spør han undrende. «Nei, eg vil bare ha en annen» sier jeg og flakker med blikket, og begynner å ane at dette er en smule absurd. Så ser jeg den røde karantenelappen på handleposen, og finner ut den også vil reise en mengde spørsmål som jeg ikke ville orke å svare på. Jeg ødelegger begge hankene på plastposen i desperasjon når jeg river den av, men klarer heldigvis å gjemme den i lommen på joggebuksen før Asle har hentet en ny pakke potetmel til meg.

Da jeg ber om kvittering får jeg et nytt sjokk. «Nei, du trenger ikke ny kvittering på bytte. Du kan bare bruke den du har». !!! …

Så står jeg der da utenfor butikken med en ny pakke potetmel, men uten kvittering og er like langt.

Nå er det drastiske løsninger som gjelder. Jeg må kvitte meg med melet og kjøpe nytt. I samme øyeblikk jeg snur meg for å gå inn i butikken igjen, lemper jeg potetmelet kjapt inn i bosskorgen. Asle og assistenten Tommy bare måper når jeg entrer lokalet. – Forbasket! Jeg skjønner at de har sett meg, men jeg bare later som om ingenting har skjedd og strener inn i butikken.

Så står jeg nok en gang i kassen for å kjøpe en pakke potetmel, mens en meget bekymret innehaver studerer meg. Situasjonen er lett beklemt og jeg snakker altfor høyt og i helt feil toneleie når jeg svarer «ja» på at jeg skal ha kvittering. Jeg skynder meg ut av butikken, men ikke raskt nok til å unngå å høre Tommy si med dårlig skjult latter i stemmen: «Vi har paracet og …».

Hjemme igjen sjekker jeg inn og setter potetmelet på kjøkkenet, før jeg begynner arbeidet med å skrive endringsmeldinger, kansellering av handlelister og nye instrukser for innkjøp.

Jeg er akkurat ferdig med papirarbeidet da Hilde kommer inn døren, fra jobb. «Hei! Fikk du fatt i kakebunn?». «Ja» svarer jeg, … «nesten».