I fjor bommet jeg med én vanning, så gikk treet tett og nektet å ta til seg mer næring. Etter noen dager klarte det ikke en gang å holde skikkelig på julepynten, for ikke å snakke om nålene. Etter en rask konsultasjon ble det vurdert som fortapt, kastet på hodet ut, og nok et tre til over tusenkroner ble anskaffet. Det nye treet fikk nesten bedre oppfølging enn småtten og hver morgen og kveld, og ofte noen ganger i løpet av dagen, stakk jeg fingeren ned i vanningshullet for å sjekke om det hadde drukket noe. Jeg etterfylte små klunker med sitronbrus med en gang det var antydning til plass, for brus hadde jeg hørt var lurt for tre.

Men et juletre kjøpt seint i desember har jo stått lenge på utstilling, så det drakk jo sørgelig lite. Jeg bøyde forsiktig på kvistene og følte at de ble mykere for hver dag som gikk. Å rive litt i nålene turte jeg absolutt ikke. Her var det ikke annet å gjøre enn å forberede for «intravenøst». All julepynten ble forsiktig kledd av, og treet lagt i stabilt sideleie. Deretter tok jeg fram boremaskinen og laget noen drikkekanaler i foten, med en lang seks mm bor, opp i stammen og inn i frisk ved. Treet ble satt på plass og pyntet, og klarte å hangle seg gjennom julen med nød og neppe.

Det var derfor ingen store protester fra meg når Hilde bestemte at: «I år skal vi ha kunstig juletre». Men jeg klarte nå likevel å lire av meg noen strofer om «manglende lukt» og «stemningen med noe ekte», sånn at jeg hadde gardert meg mot eventuell kritikk for valget i ettertid. Treet kom opp og det er kjempeflott. Men det må vel nesten kalles en julepsykose når jeg synes at plastikktreet begynner å bli mer og mer «slapp i fisken», og jeg engster meg for om det i det hele tatt kommer til å holde seg til julaften.