En altfor tidlig søndag morgen er småtten klar for å stå opp og river dynen av meg. Jeg lister meg forsiktig ut av soverommet og inn i stuen, for å ikke vekke hverken Hilde eller forstyrre noen av naboene.

«Kan du hjelpe meg med frøene» sier den lille, og peker på restene av et julenek som ligger på spisebordet. Juleneket var en gave til barnehagen, men det var noen barn som syntes det var mye kjekkere å sparke det i filler enn at det skulle være dekorasjon og mat til fuglene. Småtten hadde oppgitt samlet sammen de stråene hun kunne og tatt det hjem igjen.

«Vent litt» sa jeg mens jeg fant et rødt bånd, samlet stråene i en bunt og laget et minijulenek. Jeg syntes ikke selv at det ble så fint, -men kanskje den lille liker det? Jeg holder det fram. «Det skal være lekemat. Ta ut frøene!» sier hun bestemt. «Det er havre», sier jeg belærende, og finner ut at nok en idé falt på stengrunn.

Okei, nytt fokus. Jeg har jo sett på fjernsyn hvordan de tresker, … i Afrika, med store stokker. Men med tanke på at jeg er har et parkettgulv og at det er tidlig en søndagsmorgen faller jeg ned på en teknikk som mindre destruktiv for omgivelsene, men mye mer primitiv: jeg gnir aksene mellom hendene. Forbauset over at metoden virker blir jeg helt oppglødd, og det virvler frø, frøhus og strå som fra et gammalt treskeverk der jeg sitter. «Se!» sier jeg entusiastisk. «Havre!» Og peker på lite gryn innimellom alt rusket på gulvet. Den lille virker ikke imponert i det hele tatt.

Men nå skal jeg vise henne. «Nå skal vi skille havren fra rusket og rasket», sier jeg og henter et plastfat fra kjøkkenet. Det er som vanlig alltid småtten sine fargerike plastfat som får gjennomgå når vi skal ha utenommiddagsaktiviteter. Jeg legger en håndfull tresk i fatet og kaster det litt opp i luften,… også inspirert i fra scener fra Afrika. Reaksjonen er ikke som ventet: det skjer ingenting nyttig, og alt som blir kastet opp faller bare tilbake i fatet. Den lille ser på meg med skepsis. «Vi mangler vind» sier jeg, for å redde meg inn fra fadesen. Jeg plukker opp en avis og simulerer «afrikansk steppebris» med raske håndbevegelser. Men et plastfat egner seg best for å bevise fenomenet statisk elektrisitet, de lette frøhusene og ladde korn klistrer seg fast i fatet mens kvist og uladete korn fyker rundt i stuen. Dette syntes den lille er festlig, men om hun var stolt av meg var jeg ikke like sikker på.

Ny teknikk. «Se nå», sier jeg optimistisk siden jeg snart må ha eliminert alle gale metoder. Jeg vifter energisk med viften, mens jeg tømmer en håndfull fra hoftehøyde. Bingo! Havren faller i en fin bue og samler seg i et område på gulvet, mens frøhus og støv fyker rundt. Vi samler sammen havren i en boks.

«Hvordan tror du grynene blir flate då, sånn som de vi har på kjøkkenet?», spør jeg og holder et kjegleformet korn mellom tommel og pekefinger, og myser lett mens jeg holder det opp mot henne. -Nå skal vi se hvem som er lurest her, tenker jeg. Hun skuler først på kornet og deretter på meg, og så ser jeg det går opp et lys for henne. Hun tømmer resolutt ut alle kornene på gulvet og løper ut på kjøkkenet. Der fyller hun boksen med kjøpehavregryn. Og så går den lille inn på rommet sitt og lager lategrøt. Mens jeg rydder stuen med kost og feiebrett, som et annet nek.