«Hei, det er Rune som ringer. Har du kontroll på stappen?». «Nja, du vet kordan det er med lørdag og en unge i hus,… men eg skal begynne no», sier jeg, tatt litt på sengen. Jeg burde jo ha begynt for lenge siden, men så var det alt annet som fristet mer. «Litt seint da» sier han biskt. «Ja ja, men å skrelle og koke tretten kilo kålrabi går jo greit med den tiden eg har til rådighet» sier jeg avvæpnende. «Ja angående tretten kilo, vi ble jo enig om ti kilo stappe», sier Rune mistroisk. «Ja, men det blir jo litt svinn når eg skreller…». «Ja hvor mye svinn blir det da?» biter han meg av. «Ja da håper eg at det blir mindre enn tre kilo då» sier jeg med tydelig sarkasme i stemmen. «Håper!?! Det der får du regne ut! Skrell en kålrabi og finn nettovekten!». «Tuller du?» svarer jeg forundret. «Nei! Er det et problem for deg?» «Neida, men litt unødvendig då …» svarer jeg og trekker litt på det. «Jeg ringer om ti minutter!», sier han og bryter samtalen.

– For et dass, tenker jeg mens jeg skreller en kålrabi og samler opp skallet fra vasken. Etter ti minutter ringer Rune: «Ja, hva ble det?». «Det ble tjueto prosent svinn», sier jeg med akademisk tilgjorthet. «Og hvor langt har du kommet nå da?» «Eg har jo bare skrelt og veid denne ene her då?». «Det går ikke fort framover med deg». «Nei, men det går sikkert bedre om eg får jobbe i fred», mumler jeg tydelig irritert. «Hvor mange kålrabier har du da?» spør han. «Tolv» sier jeg kjapt. «Og nå har du brukt tjue minutter på denne ene her? Da går det jo, øh… fire timer før du har skrelt alle! Er du sikker på at du har kontroll?» «Ja. Og det kommer jo til å gå fortere med resten» sier jeg lett oppgitt. «Er du kjent med alle deloppgavene i denne jobben her da?» spør han mistenksomt. «Ja, dette har eg jo gjort tusen ganger». «Flott» sier han. «Da kan du spesifisere oppgavene ned til detaljnivå og sette opp en timeplan for når hver deloppgave forventes å starte og være ferdig utført.» «Nei, det må jo være helt unødvendig og ikke minst tidkrevende» svarer jeg lamslått. «Vet du hva!» sier Rune nedlatende «Jeg tror jeg må sende en mann opp for å hjelpe deg, for eg tror ikke du skjønner alvoret i dette». «Nei, nei drit i det. Eg skal lage den timeplanen til deg», sier jeg i en blanding av panikk og oppgitthet og banner inni meg når jeg bryter samtalen. -Ikke pokker om jeg skal ha en “barnevakt” trakkende i hælene på kjøkkenet mitt.

Jeg setter meg ved pc’ en, henter en arbeidsplan. For mitt vedkommende kunne det bare stått ett punkt: Lag kålerabistappe! Men nå,… argh! Jeg ender til slutt opp med en sekstito punkters lang liste, sånn at til og med en dust ville kunne utføre dette. Deretter tilpasser jeg tidene slik at jeg blir ferdig tjuesyvminutter før deadline. Tjuesyvminutter høres jo tilforlatelig ut, og ser ikke bare ut som et tall som jeg har plukket ut av luften,…selv om det er akkurat det jeg har gjort. Jeg sender planen på mail til Rune og han ringer opp umiddelbart. «Ja det ser greit nok ut, men du må endre tidene sånn at du blir klar førtiminutter før deadline». «Er det ikkje bedre at eg begynner å skrelle kålrabi?» spør jeg forsiktig. «Nei, her må vi ha kontroll. Send en ny plan når den er klar!». -Jeg vet hvor jeg har lyst å plassere en kålrabi akkurat nå, tenker jeg og forbanner Rune, mens jeg begynner å endre på tidene i skjemaet.

«Ja, jeg fikk den nye planen. Den ser grei ut. Hvor langt er du kommet nå?» spør Rune forventningsfullt. «Ja eg har jo laget disse arbeidsplanene då» sier jeg forsiktig. «Kålrabien da» spør han hissig. «Nei, altså… eg har jo bare fått skrelt den ene da …». «Er du helt ubrukelig!» skriker han i telefon. “Du får én oppgave. Hvor vanskelig kan det være!?!» -Med en sånn gjøk som deg på skulderen blir det litt komplisert, tenker jeg inni meg. «Hør då, det går greit. Dette fikser eg». «Jeg forventer en rapport om tretti minutter!» sier han og legger på. – Det kan han bare glemme, mumler jeg halvhøyt til meg selv.

Jeg finner fram den største pannen og skreller og kutter halvparten av kålrabien. Til min forundring blir pannen full med disse seks. Jeg setter den til kok, roter fram den neste største pannen jeg har og fortsetter skrellingen. –Merkelig at det ikke begynner å boble snart, tenker jeg og ser med mistro at displayet på platetoppen er svart. – For svarte svingene, tenker jeg, mens jeg trykker og tørker forgjeves på knappene. Greit at platetoppen har vart i snart atten år, men at den skulle ryke akkurat i dag da. Jeg går ut i sikringsskapet og legger håpefullt inn sikringen som har slått ut. Den holder. Inn på kjøkkenet og på med platetoppen: yes! Jeg skreller og kutter og hiver omsider på en ny panne, men ser til min forskrekkelse at sikringen har gått, … igjen.

Jeg hadde nesten fått førti minutter i fred før Rune ringer. «Ja, og …?» sier han bryskt. «Ja eg jobber på …» sier jeg så optimistisk jeg klarer, for å skjule krisen. Han skulle bare visst at jeg akkurat står ute i sikringsboksen for fjerde gang. Jeg snakker inn i hånden sånn at ikke akustikken fra fellesgangen skal avsløre at jeg er der. «Klar med kokingen?» Jeg skynder meg inn i leiligheten før jeg svarer nølende: «Neei,… det var for liten plass i én panne så eg må koke i flere omganger». Det blir helt stille i andre enden. Jeg fortsetter: «Så nå skreller eg litt og koker om hverandre», sier jeg forklarende. «Dette var jo ikke slik planen vår så ut!» Rune går opp i fistel. «Vi var jo enige om den planen!» skriker han inn i øret mitt. – Den der planen kan du dytte opp en viss plass, tenker jeg, mens jeg prøver å besinne meg. «Det må være lov å improvisere når man støter på en utfordring» sier jeg forklarende. «Improvisere?!?» sier han med forakt i stemmen. «Du gjør ingenting uten at jeg sier du får lov å gjøre det». Akkurat i samme øyeblikk ryker sikringen på platetoppen for femte gang. «Du Rune», sier jeg. «Jeg ble akkurat uten komfyr, så du kan komme og hente seks kilo lunken kålrabi og fire kilo rå. Og så kan du fikse dette selv.» Jeg hører bare stakkato pusting og stamming i andre enden av røret. «Og du får med en arbeidsbeskrivelse som passer til deg», sier jeg og legger på røret, vel vitende om at han aldri kommer til å be meg om en tjeneste igjen.