«Råååf!» ropes det utover parkeringen. Jeg snur meg, og fire smilende personer tyter ut av en liten elbil. Jeg kjenner straks igjen Hansi, ... og så moren. Moren har en sterk personlighet, du vet en av de som passer på og ordner opp, og gjør det mulig å drive en idrettsklubb. Det er mannen som kjører. En rolig kar som aldri snakker unødvendig. Jenten har jeg ikke sett før, … en flott ung dame med kullsvart hår og mørkebrune øyne.

Vi står rett utenfor en butikk i Kjerreidviken, og i dag hadde det seg sånn at vi tilfeldigvis møttes akkurat der. Det var en stund siden jeg hadde sett dem, for hockeyfolket har fri halve våren og hele sommeren. (Det er noe å tenke på som forelder, før du melder ungen din inn i en eller annen tilfeldig ballidrett som legger beslag på halve sommerferien din …)

Selv var jeg på vei til klubbkveld med Kyllingene, og skulle bare kjapt inn å kjøpe noen jordbær som vi kunne forfriske oss på. Jeg smilte og heiet tilbake og var på vei inn, da jeg skjønte at de hadde noe mer på hjertet, … og jeg hadde jo ikke dårlig tid. «Har du hørt om skaden?» sier Hansi og gliser. «Ja det er helt forferdelig» legger moren til. «Skaden? Nei den har jeg ikke hørt om» «Eg fikk en kølle midt i kjeften» sier Hansi og henter fram telefonen for å vise bilder. «Kølle midt i kjeften?» «É ikkje du dommer då?» svarer jeg, og inni meg bygger det seg opp til en vittighet om at noen var svært misfornøyd med en dommeravgjørelse. Og jeg klarer bare så vidt å holde meg i skinnet til jeg får avklart hvor alvorlig dette er.

Jeg møtte Hansi for over ti år siden på hockeyskolen, og han rakk meg til albuen sånn omtrent. Han valgte tidlig å stå i mål, et relativt uvanlig valg, for alle vil jo score i den alderen ... Men han hadde jo et supertalent som keeper, og etter noen kamper begynte BIK å snakke om overføring og greier, som om den klubben liksom skulle bestemme hvem som skulle spille hvor … Så ble det vedtatt at klubben vår skulle satse på dommerutvikling, og en haug med unger hev seg på kurs, inkludert Hansi. Også her var Hansi et talent. Ishockeyforbundet fikk snusen i ham, og over noen år jobbet han seg helt til toppen. Lyderhorn fikk sin første toppdommer, og det var en stor milepæl både for klubben og for ham.

«Se her då» sier Hansi og holder opp mobilen. Det ser ut som et bilde fra en skrekkfilm: med tenner inne i munnen, bak den opprinnelige tanngarden. Riktig nok stod de rett vei, … sånn noenlunde, … Jeg liker ikke å se på blod eller skader, men hjernen jobber på høygir med å forstå hva jeg ser, og nysgjerrigheten overvinner vemmelsen. Det ser ut som fortennene nede er flyttet en tomme innover i kjeften! … Og Hansi forklarer at det er akkurat det som er skjedd. «Auu!» tenker jeg og lager ukontrollert en grimase med munnen, liksom for å beskytte mine egne tenner.

«Men du er jo dommer. Spilte du kamp eller?» «Nei, det var en spiller som ble ulovlig taklet og fikk en uheldig sving med køllen», svarer Hansi, og finner fram et videopptak av episoden. Opptaket er på lang avstand og jeg ser at noen faller bak vantet, men siden jeg ikke har briller på meg, … «Helsike! Det der var litt av en smell» sier jeg, og vet at den setningen dekker alt som skjer i videoen selv om jeg ikke ser detaljer. Jenten tar et godt tak i armen på Hansi, som liksom for å beskytte ham når de gjenopplever hendelsen, og jeg skjønner at de er kjærester.

«Og tannlegevakten var stengt, men så fikk vi heldigvis tak i en privat tannlege». «Ja, og han hadde tatt seg noen øl» sier moren. «Nei, han var helt edru!» retter Hansi henne. «Ja, men han var hjemme, langt vekke …» sier moren så. «Nei, han var jo der på ishockeykampen han også!» repliserer Hansi oppgitt. «Om jeg skal skrive en historie om dette skal jeg hente detaljene fra deg», sier jeg og blunker til moren. «Ja den historien må du poste på bloggen din» sier moren entusiastisk. «Hu-um», svarer jeg kryptisk, mens jeg tenker i mitt indre: «Eg kan jo ikkje poste andre sine historier på min blogg»