Jeg stusser noen sekunder. -Tenk om eg blir lurt … - Svindlet! … - Ranet og voldtatt! … - Nei, eg blir vel ikkje voldtatt … Og så bare bestemmer jeg meg og går inn.

Foajeen er storslagen med glass, krom, marmor og et blodrødt vegg til vegg teppe. Resepsjonisten er velstelt og velkledd. Han møter meg med påtatt høflighet og spør etter legitimasjon. Jeg ser at det norske passet mitt gir kred, men jeg enser at han griner på nesen av frisyren min, eller mangel på sådan … Så ber han meg vennlig men bestemt leie en dressjakke, siden skjorten jeg går med er kortermet. Den svarte dongeribuksen, som jeg for noen dager siden rølpet rundt med på mc campen i Kolind, er blitt håndkleskrubbet på hotellet og går under radaren. Mine følgesvenner glir rett inn i miljøet uten problem … Jeg kjøper sjetonger for hundrevis av euro, og vi finner oss etter hvert til rette ved et spillebord med Texas Hold ’em.

Klokken har etter hvert blitt fire på morgenkvisten. Jeg har spilt i timevis og har lett hodepine. Det svir i øynene av trøtthet. Sjetongene mine har mer enn doblet seg i løpet av natten, og blodet er fylt med koffein og adrenalin. Jeg hører så vidt banning og latter fra de som spiller enarmet banditt og rulett i rommet ved siden av, men her inne er det helt stille rundt bordet. Midt imot meg sitter en ungdom med dressjakke utenpå hettegenseren … Hetten er trukket over hodet og han har mørke solbriller på. Ledningene til ørepluggene forsvinner inn over halsen på genseren … - hører han virkelig på musikk?!? … Han ser ut som en avatar fra nettpoker.

Croupierene har vaktskift igjen og vi nikker høflig til den nye. Han bruker litt tid på å koste bort fiktivt støv fra den sorte mansjetten som er trukket over det hvite skjorteermet, så chipleader gir ham noen sjetonger som tips for at han skal komme i gang. Han nikker kjapt som takk og begynner å fordele kort med smidige hender på den grønne filten.

Bordet tar imot en flop, turn og river uten noen form begeistring, men alle er likevel med på å by. Jeg sitter med en konge på hånden og det ligger en konge blant de fem kortene i bordet. Kickeren min er bare en ynkelig kløver tre … Drankeren ved min høyre side har foret bordet med mangfoldige tusen på dårlige kort og dårlige bløffer i løpet av natten, og nå har han fått nok. Med høy banning kaster han kortene uten å checke engang. Han reiser seg og går i en forbausende strak linje til baren. Det er bare slagsiden som avslører at han er overstadig beruset … Jeg føler at tiden er inne for å gi seg, dessuten skal jeg kjøre motorsykkel senere på dagen, så det må absolutt bli noen timers søvn før jeg må sjekke ut av hotellet klokken ti … Ti er en pyton tid for utsjekk, men sånn er reglene i Wien.

Jeg har spilt stramt hele natten, så om jeg bløffer nå vil kanskje resten kanskje tro jeg har gode kort. «All in» sier jeg og skyver bunken med sjetonger ut på bordet. Jeg skjelver inne i kroppen. Mye på grunn av at jeg er trøtt, men mest på grunn adrenalinkicket jeg har. Om jeg kunne, ville jeg løpt på do og pisset og skreket av opphisselse, men jeg må forholde meg helt kald og rolig … Jeg tar tak i kaffekoppen og oppdager for sent at den er tom. Det er tredje gang jeg løfter på den tomme koppen, men jeg fortsetter bevegelsen og later som om jeg drikker, bare for å ikke virke helt dement …

«Call» sier den stillfarne russeren ved min venstre side. Jeg har sett i øynene hans at han er i stand til å rive av meg ørene, om han skulle få et påskudd til det, men jeg føler meg likevel trygg, … her ved bordet i det minste. Jeg kaster et kjapt blikk på overvåkningskameraet i taket … De andre spillerne kaster kortene. Nå er det bare oss to, og alle ser på meg … Jeg kaster en konge på bordet, med bildesiden opp. Russeren fortrekker ikke en mine og gjør akkurat det samme. Da vet jeg at jeg har tapt. Så må jeg vise treeren min. Det går et gisp rundt bordet: «What?», Why?» Russeren viser sin kicker: en ruter ni, … og soper til seg potten med et undertrykt smil.

Når vi vandrer tilbake til hotellet er jeg oppstemt, til tross for at tusenvis av euro har glippet ut av hendene mine. Spenningen var verdt hver eneste cent …

Det blir noen timers søvn før jeg pakker og kler meg. Følgesvennene byttes ut med kjørestøvler, og går ned i tankvesken. Så kontrollerer jeg enda en gang at jeg ikke har glemt noe på badet, før jeg sjekker ut av hotellet og setter kursen mot Budapest, klar for nye utfordringer.

Foto: Keenan Constance on Unsplash