Siden jeg har blitt tatt inn i varmen igjen kan jeg jo ikke lenger harselere med oljeindustrien. Så da får jeg heller fortelle en annen historie, …

«Kan ikkje du reise og hjelpe Hardanger MC med kantinen. De skal jo ha mc-treff og greier, og vi har lovet å hjelpe til.» Johs – som er president i min klubb – er på tråden og har forlovet meg bort til denne oppgaven. «Du kan jo prøve å en lage lapskaus, for vi trenger erfarne folk for å se om dette lar seg gjennomføre med det utstyret de har til rådighet ... og det er viktig at du reiser allerede i dag sånn at du er klar til å begynne i morgen tidlig, for dette haster ... Forresten så kommer det en kjøleskap-ekspert og gir deg det du trenger». «OK» svarer jeg, og vet av erfaring at det neppe kommer til å skje noe som helst neste morgen. Men siden jeg trenger å bygge opp litt goodwill protesterer jeg ikke og reiser innover.

­Tirsdag

På morgenmøtet går vi gjennom oppgavene som ligger for oss. Fellesteltet er allerede satt opp, så nå er det mat og musikk det skal klargjøres for. Jeg tar meg en runde og finner kjøleskapet og platetoppen, men ser til min undring at de elektriske ledningene mangler. «Har du sett ledningene?» spør jeg Cathrine, som er treffgeneral, og har sikkert mer enn nok å gjøre. «Aner ikke» svarer hun stresset. «Det må jo være avsender som vet det» svarer hun oppgitt, som om ikke hun har nok å tenke på ... Så bruker jeg resten av dagen på å få lokalisert de forsvunne kablene og får organisert en transport med bil i fra Bergen.

Onsdag

Dagen etter kommer forsendelsen, og jeg får "fyr" i kjøleskapet og platetoppen. Nå er det bare til å vente på ekspertisen. I mellomtiden finner jeg fram en kasserolle, en kniv og en tresleiv, sånn at jeg er klar når det andre er klart.

Så ankommer eksperten. Han setter seg foran kjøleskapdøren og blir sittende og stirre og stryke lenge på den. «Hva fanden! han skal jo bare åpne døren, ta ut det jeg trenger, og stenge den igjen.» Han tar tak i hengslesiden på døren og drar. Døren rikker seg selvfølgelig ikke og han rister på hodet. «For svarte! Jeg har jo nettopp sett hvordan man åpner en sånn dør, …», men jeg sier ingenting for å ikke stille ham i forlegenhet. Det er jo han som er en ekspert.

Ut mot kvelden har han flyttet seg på siden av skapet og stirrer intenst på det med et bekymret uttrykk. «Går det bra?» spør jeg forhåpningsfullt. «Tja…» sier han, «…det ser nok ikke ut som om døren lar seg åpne uten videre.» Så spør han om jeg ikke kan flytte støpslet til en annen stikk-kontakt, for at kanskje det vil hjelpe. «Ja klart» sier jeg med en så positiv holdning jeg klarer, mens jeg i mitt stille indre tenker: «wtf!» … Så blir det kveld og vi går alle for å spise og falle til ro.

Torsdag

Til lunsj går jeg for å se til eksperten. «Jeg åpnet så vidt døren, men det var helt svart inni», sier han og slår ut med hendene. «Kanskje døren må åpnes mer for at lyset skal slå seg på» forsøker jeg … «Nei, det er nok noe galt, men jeg tror jeg har en løsning». Og så lar jeg ham få jobbe i fred og er glad for at vi ikke jobber akkord. Men jeg får jo akkumulert noen timer da, selv om jeg ville helst vært hjemme … Så går jeg for å se om noen andre trenger hjelp.

Plutselig strekker eksperten hendene i været og klapper én gang, og jeg skjønner at det har skjedd noen positivt. «Se!» sier han, nå kan jeg åpne døren. Bang! så treffer kjøleskapsdøren stolbeinet på stolen han sitter på og stopper. Men åpningen er nå så stor at han klarer å presse hendene inn. «Vel, nå kan jeg begynne å hente ut varer» sier han med en fornøyd mine, mens han griper en kålrot med begge hender. Smilet stivner fort når denne fangsten ikke lar seg presse gjennom glipen i døren. «Fuck!» utbryter han og får en bekymret rynke i panne. Jeg lar ham få gruble i fred, mens jeg teller overtidstimene som bygger seg opp i timebanken.

Fredag

Fredag er alltid en hektisk dag, for det er reisedag. På morgenmøtet spør Cathrine desperat om det ikke er noe som helst jeg kan begynne med. «Tja jo, jeg kan jo varme opp kasserollen og helle vann og salt i, men…» «Supert!» bryter hun meg av og noterer ned tre oppgaver som hun kan skrive i rapporten sin. Jeg bruker lang tid på å finne fram pannen, og vasker den fire ganger. Jeg måler sirlig opp mengde vann, men blir ikke fornøyd før jeg har gjort det en fem-seks ganger. Deretter tar jeg salt i, … «Opps! var ikke det for mye?» Så heller jeg ut alt igjen og begynner helt på nytt. Til slutt fyrer jeg opp kjelen og tar meg en runde. Innimellom sjekker jeg at det ikke koker for mye, og henger for sikkerhets skyld opp et sperrebånd som hindrer all annen aktivitet i området. Nå og da kaster jeg et blikk på eksperten, som ikke viser noen positive tegn. Det nærmer seg avgang og det ser jo ikke særlig bra ut. «Skal jeg bare slå av platetoppen?» spør jeg ham, for å høre hvordan vi ligger an. «Ja gjør det» sier han. «Det blir ikke noe lapskaus denne uken ...»

På turen hjemover må jeg smile over det som har skjedd og konstaterer at ingenting har endret seg siden sist og at alt er som det alltid har vært.

Foto: Ukjent opphav