«Det é et eller annet som é riv ruskende gale», sier Jammajonny og peker på et koblingsdiagram i verkstedshåndboken. Det må vel være minst femogtredve år siden han kjørte en Yamaha, men tilnavnet henger fortsatt ved. Vi sitter i klubben og preiker om løst og fast. Nå kjører han en BMW, og bensinpumpen vil ikke gå.

«Kan ikkje du ta deg en tur opp å se på det då» sier Johs henvendt til meg, og så legger han sarkastisk til: «For du é vel ikkje så opptatt for tiden».  «Jo klart det» sier jeg, og begynner allerede planleggingen for neste dag: - om jeg skal reise opp før eller etter jeg har lest avisen, … - kanskje jeg rekker å løse sudoku’en i BT først, … - men to kopper kaffe må eg i hvert fall ha, … og andre sånne viktige ting.

Jammajonny bor utrolig praktisk. Alt på ett plan med stue, soverom og kjøkken i ett. I enden av stuen er det en sovealkove, og her ligger alle klærne framme, i en haug, sånn at han slipper å leite i skuffer og skap. Det blir som et «walk in closet» i to dimensjoner …  Den mannen er mer praktisk og framtidsrettet enn noen aner.  I overgangen mellom stuen og kjøkkenet står motorsykkelen, delvis strippet. Alle gutters drøm: en motorsykkel i stuen.

For noen år siden stod også sykkelen på samme plass, men da var den fullstendig demontert. Det så ut som et «exploded view» i virkeligheten, og tusen deler lå spredt rundt rammen, i stuen og på kjøkkenet. Den gang tenkte jeg at: - den der kommer aldri på veien igjen. Men bare noen uker senere var han ute og samlet fartsbøter. Det var helt utrolig.

Jeg ble derfor ikke bekymret da jeg fikk se motorsykkelen i den tilstanden den var nå.  «Ka é problemet då?» spør jeg, mens jeg forsiktig setter meg ned på en ledig kvadratdesimeter i toseteren. Resten av sofaen er fylt opp av reservedeler til mobiltelefoner og nettbrett og andre duppeditter som kan bestilles på nett fra Kina, … alt i en armlengdes avstand fra godstolen. På den måten blir det en sømløs overgang mellom fritid og arbeid, fordi man kan sitte å se på tv mens man reparer dette og hint. Det er jo drømmearbeidsplassen.  

Han tenner seg en røyk, hoster inn i koblingsskjemaet i verkstedshåndboken og peker på reléet til bensinpumpen. Akkurat der er Jammajonny veldig konservativ: han røyker inne, … mye. Nå er ikke akkurat vasking hovedaktiviteten i denne husholdningen, men jeg er ikke bekymret for å bli smittet av noe, for det ligger en tjærefilm på alle overflater, noe som vil ta livet av alt som eventuelt ville krype og kravle og skapt ubehag.

«Det kommer pluss på begge sider av spolen» sier han og rister på hodet. «Få se kordan du måler då?» svarer jeg, og så henter han et Biltema måleapparat. Jeg har selv et Biltema måleapparat, og det funker greit som en indikator om man er vant til å måle, men det er jo skikkelig dritt kvalitet. Jeg ser på instrumentet og bytter om plasseringen på målepinnene og snur på velgerhjulet. – det er jo utrolig at han har fått noe fornuftig måling slik det var satt opp, tenker jeg i mitt stille sinn. Men sånn er det jo med billige instrument: totalt uforutsigbare.  

Så plukker han reléet ut av sykkelen og vi setter oss foran tv-en. Ved hjelp av et batteri får vi reléet til å bli aktivert. Så kobler jeg av den ene siden av spolen og ber han måle på den frie enden. «Se, der é det pluss!» sier han. «Ja det skal være sånn» sier jeg… Og så slår vi oss til ro med det.

«Men ka é det som é gale då?» utbryter han mellom hostekulene. «É det så sikkert at det é noe som é galt då?» svarer jeg, og så studerer vi tegningen på nytt. Vi monterer på reléet igjen, og jeg ber ham skru på tenningen, mens jeg måler. «Det é jo spenning her», sier jeg. «Bensinpumpen vil jo sikkert gå den». Han hiver på bensintanken, som også inneholder bensinpumpen, og kobler sammen ledningene. Tenning blir skrudd på og han trykker på startknappen. Starteren går i inngrep, alt høres helt normalt ut og vi hører bensinpumpen gå som bare det, … og så kommer den skarpe osen av bensin i rommet. Først nå oppdager vi at drivstoffslangen ikke er festet og det brer seg en dam av bensin utover gulvet, på kjøkkenet, … eller er det stuen?

«Fan!» banner han og henter en tørkerull. Han får tørket opp det meste og legger de våte papirbitene i en plastpose, og henger det på kjøkkenskapet. I den bensinvåte skureflekken får jeg se hvordan gulvet så ut for noen år siden, - ikke så verst farge det. - Tenk om det hadde vært en kjerring her. - Hun hadde blitt hysterisk, tenker jeg. Men så antyder jeg likevel at vi burde sette posen med papir og bensin på utsiden. «Nei det lukter jo godt» sier Jammajonny, og så maser jeg ikke mer om det, … for å ikke være “en kjerring”.  Så drar han luft inn gjennom nesen, tenker ett sekund og tenner seg en ny røyk i bensindampen. Selv om huset er gammelt er det satt inn dobbelisolerte vinduer, så jeg klarer nok ikke å stupe gjennom dem. Jeg går derfor rolig mot tv-en og håper at det blir en rask og smertefri død, … men det skjer ingenting dramatisk.

«Dette var jo kjempegreier, … takk», sier Jammajonny». «Ja» sier jeg. «Alt virker jo». Jeg skjønner jo ikke helt hva jeg har gjort. Det er liksom ikke alltid like greit å vite hva man har fikset, når man har vært der hele tiden og ikke gjort noe spesielt. Men jeg har likevel en god følelse i kroppen når jeg reiser, og tenker at jeg har gjort en god gjerning den dagen.