«Pssssss» sa det fra boksen, og ikke det vanlige «possjst». Jeg var tom for barberskum! «Hva nå?» Ikke det at jeg skal skryte på meg en kraftig skjeggvekst, for den er vel heller mer sporadisk. Men desto ennå større grunn til å barbere seg, … for å skjule de pubertale trekkene.

Jeg har alltid brukt høvel. Det tror jeg nok sikkert kommer av at jeg tok en titt inne i barbermaskinen til min far for «hundre år siden». Helsike for et syn: med skjeggstubber og døde hudceller i en motbydelig forening. Usj! … Dessuten så virker høvel mye tøffere enn en maskin, … nesten like tøft som en barberkniv. Men en barberkniv er jo helt sinnsykt å bruke, spesielt hvis du har dårlig tid. Dessuten er det helt uproblematisk å dra med seg en høvel om du reiser kun med håndbagasje. Men prøver du å ta med deg en barberkniv gjennom sikkerhetskontrollen, … jøsses.

Det å bruke barberskum og høvel er jo en liten seremoni, og jeg har alltid vært overbevist om at de to tingene henger uadskillelig sammen. Det er i hvert fall det reklamen forteller oss. Men det er jo ikke alltid man har tid til en seremoni, spesielt ikke om morgenen. Så da blir det noen ganger raske drag tørrbarbering, for å fjerne de mest framtredende stråene. Og siden den følelsen er skikkelig ubehagelig for huden, blir man enda mer overbevist om: at barberskum må man ha, … når man har tid til det.

En gang måtte jeg teste hvor lang tid en skumbarberingsseremoni tok. Jeg fant fram stoppeklokken på mobilen og gjennomførte en barbering uten dill og dall, men likevel uten å skynde meg. Omtrent ett minutt tok det. Så da har jeg altså tidligere i livet hoppet over barberskummet, bare for å spare tretti sekunder om morgenen. Og to minutter senere sitter jeg likevel i en saktegående kø fra Olsvik til Kolltveit og banner, og svir i ansiktet. Det setter jo ting litt i perspektiv.

Som nevnt var jeg tom for barberskum, men orket ikke tanken på nok en tørrbarbering. Spesielt siden jeg denne gangen hadde latt det gro litt for lenge. Jeg tenkte jeg fikk gjøre det beste ut av det, og bløtte ansiktet lenge, … i så varmt vann jeg klarte å holde ut. Den påfølgende kuttingen var forbausende smertefri. Her holdt jeg altså på å løse et av halve menneskehetens pinsler helt på egenhånd, og jeg ble helt opprømt.

I neste fase fant jeg ut at denne varmtvannsbehandlingen kunne utføres i dusjen, for jeg dusjer jo jevnlig, …og oftere enn jeg trenger å barbere meg i alle fall. Med baksiden av dusjhodet som speil, gjennomførte jeg barbering, med hyppige skyllinger av bladet. Ulempen var at barberingen helst skal foregå med kaldt stål, men enda verre var det at jeg ikke helt så hvor jeg hadde vært og kuttet. Det oppdaget jeg gjerne ikke før jeg var kommet på kontoret og dro neven over ansiktet. «Pokker!» «Det var det noen strå igjen ja».

For å bøte på manglende hukommelse og dårlig syn endte jeg til slutt opp med å skumme opp ansiktet med vanlig dusjsåpe, … som ikke er såpe fordi den er såpefri, … Uansett så skummet jeg opp ansiktet med det som stod i dusjen og som vi vasker oss med, og gjennomførte en perfekt og smertefri barbering.

«Tok dokkar!» Jeg hadde avkledd barberskumprodusentene. Det var absolutt ikke behov for noe ekstra remedier for den operasjonen der. Men tenk at det tok førti år for meg å finne ute av det. Det var jo lett pinlig.

Denne oppdagelsen tenkte jeg at jeg skulle presentere i en blogg, sammen med andre ting jeg har oppdaget, … når man snubler seg gjennom livet. Men så til min store forskrekkelse leser jeg i siste nummer av Dag og Tid, i en artikkel av Per Egil Hegge. Der står det blant annet et sitat fra Albert Einstein: “Eg har oppdaga at ein kan barbera seg med vanlig toalettsåpe”.

Pokker! Så der også kom Einstein meg i forkjøpet.

Foto : Jeremie Cissou