«Eg vil ligge med døren!» sier Blommen i det han entrer rommet. Jeg har allerede vært der en stund, men har ikke kunnet markere reviret mitt med en bag, da jeg ikke trenger bagasje for en sånn tredagerstur. Men fem Hansa står nå i hvert fall i nattbordet, ved sengen nærmest vinduet. Den sjette går jeg rundt og drikker på, mens jeg rastløst gomler peanøtter. Det er hotellromsmenyen når man ikke er på reisejobb. «Javel, du får an då», sier jeg som om det er et offer, mens vi begge får det akkurat som vi vil. Jeg liker heller å ligge nærmest vinduet med tilgang på frisk luft.

Og så er vi på rakkadis resten av dagen og halve natten...

Neste dag er vi klar for messe. Blommen er en morgenfugl og går til frokost før jeg har stått opp. Det er herlig å ha rommet for seg selv, … spesielt badet.

Til frokost dytter jeg i meg så mye røkelaks og eggerøre jeg klarer, for jeg vet om jeg skal klare en rølpedag til må jeg spise intenst for å ikke bukke under. Noen fra klubben er allerede til frokost, mens andre Kyllinger ligger fortsatt og sover. Så vi blir bare en kvartett som tar toget til Lillestrøm, … som første pulje.

Messen er storslagen og vel besøkt. Jeg må åle meg mellom folk gjennom hele området, og får se mye motorsykkel og motorsykkel-ting og -tang. Så kjøper jeg et par hansker, og føler at jeg har gjort min plikt som god messedeltager. Nå er det tid for avslapping.

Når jeg ankommer serveringsområdet er det allerede god stemning der. Det er masse ryggmerker ved de tettpakkede bordene, og det minner litt om et mc-treff,… bare at dette er innendørs. Praten går og stemningen er herlig uformell.

Etter tredje halvliter kjenner jeg plutselig at frokosten har sluttet å virke. Jeg ser oppgitt på matkøen som irriterende nok er sammen med ølkøen, så jeg drar med meg Leif Reidar på en desperat jakt etter mat andre steder. Noenlunde mett kommer jeg tilbake, men det går ikke lang tid før jeg blir sulten igjen. Nå er køen heldigvis blitt moderat her oppe, og jeg bestiller en middag. Den går ned på høykant sammen med nok en øl. Plutselig stikker Bjarte, en Equinoransatt, til meg en matbillett. Om det er av medlidenhet, siden jeg er arbeidsløs, eller om det er fordi jeg akkurat har fortalt hva jeg mener om bedriften hans vet jeg ikke. Men mat er mat, og jeg presser ned middag nummer tre.

Tilbake i Oslo blir det god tid til flere pub-besøk, før jeg avslutter kvelden på Deli de Luca. Der setter jeg til livs en diger pastarett, før jeg setter kursen mot sengen på Børsparken. Blommen ligger våken med nettbrettet og gliser til meg når jeg helt unødvendig lister meg inn på rommet.

Når jeg våkner neste morgen føler jeg meg stappet som en vossakorv. Noen kilo mat marinert med mange liter øl setter et visst preg på fordøyelsen. Munnen er tørr og hjernen har krympet og løsnet i løpet av natten, så den dunker mot skalleveggen når jeg beveger på hodet. Men ellers er formen etter forholdene bra. Jeg snur meg og ser på Blommen. -Håper at han snart står opp og går til frokost…. jeg stirrer opp i taket … - for i dag kjenner jeg at jeg trenger badet for meg selv. Men det er ingen aktivitet på hans side i dobbelsengen, og han viser heller ingen umiddelbare tegn på å våkne. Så kjenner jeg den første rien. Jeg trekker pusten dypt og presser ut magen for å døyve smerten. – Ska han ikkje snart stå opp? tenker jeg igjen, mens jeg forsiktig snur meg på ryggen. Men den stillingen legger bare ytterligere press på fordøyelseapparatet, så jeg snur meg fort på siden igjen. Så kommer ri nummer to og jeg ventilerer forsiktig ut overtrykket under dynen, mens jeg lager grimaser og stønner inn i puten. Det utløser ingen reaksjon hos Blommen, som fortsatt ligger og sover på en armlengdes avstand.

Nå er det kommet til et punkt hvor det bare finnes én løsning og det er forløsning. Jeg reiser meg forsiktig opp av sengen og går lettere sammenkrøpet mot badet. Bakre ventil blir nå justert til en overtrykksventil, for å unngå en crack-open situasjon. Jeg passerer en tilsynelatende sovende romkamerat mens jeg forsiktig ventilerer bodyen, og håper han ikke hører noe, for jeg vil jo beholde litt verdighet ... Ventilen er en sinnrik konstruksjon og håndterer multifase elementer på en ypperlig måte. Den releaser gas, men holder på liquid og crude, selv om den er plassert i bunnen av produksjons-utløpet, i bodyen. Noe lignende har jeg aldri sett, i mine mange år i oljeindustrien.

Jeg lukker døren forsiktig bak meg og setter meg til rette på førstetrinns-separatoren. Nå gjelder det å bruke strupeventilen korrekt, sånn at man får en jevn produksjon og en god tømming av reservoaret. Så når det begynner å flowe er det viktig å ikke strupe for mye, for å unngå at det bygges opp en backlash og en midlertidig stopp. Samtidig må man ikke åpne for mye sånn at det oppstår undertrykk i seksjoner av flowen, for det kan også føre til en ufullstendig tømming.

Jeg trekker pusten og åpner strupeventilen gradvis til det begynner å bli bevegelse i massene. Det går fint i ett og et halvt sekund, … så begynner det å slugge. En gasslomme utløser en eksplosjon i produksjonsutløpet, og med en smell avsettes det en god del debris på veggen i førstetrinns-separatoren. Så kommer det lang seksjon med wetted crude før det plutselig stopper opp. Jeg stenger ventilen kjapt. – Steike meg! - Den der må Blommen ha hørt. Han ligger jo mindre enn en favn fra meg, bare adskilt av en tynn dør, som i tillegg har en stor glipe nederst.

Men det var ikke ferdig. Det går som en kniv gjennom magen. Jeg bøyer meg framover og stønner. Trykket bygger seg opp til overtrykksventilen slår inn gjør jobben. Heller ikke denne gangen er det lydløst. Så kommer ladning nummer to. Strupeventilen har fått etseskader etter første produksjon, så den er vanskeligere å regulere nå. Det blir en god del slugging denne gangen også, så det går støtvis og høylytt.

Jeg konstaterer at separatoren har gjort jobben: gassen har gått rett opp og cruden har sunket til bunns. Så gjør jeg produksjonsutløpet noenlunde rent, og kaster ikke mer tid bort på det da det likevel må rengjøres med avfetting og varmt vann. Men separatoren ser ikke god ut da det er mye debris på veggene. Jeg flusher én gang, men ser at det er mye avleiring igjen. Så får jeg øye på et cleaning tool på gulvet, og begynner straks med oppgaven. Kanskje litt for ivrig, for plutselig er hele børsten dekket av fragmenter fra et oppløst cleaning paper, som hadde hengt seg opp i vannlåsen. Jeg må derfor vekselvis vispe desperat i vannet og på veggen for å rengjøre både tool og separator, bare avbrutt av en fire-fem flushinger. Så det er en intens aktivitet for å rydde opp i driten…

Før jeg går inn vaskekammeret for å rense produksjonsutstyret, stikker jeg hodet ut av badet og ser om det er liv i romkameraten min. «Ka i helvete é det som skjer der inne!?!» Blommen ligger i angrepsposisjon i sengen, med et forskrekket uttrykk i ansiktet. Han har mobilen klar og det er en antydning til brekninger når han snakker. «Det hørtes jo ut som du trakk ut tarmene dine og skylte de i do!» … «Eg var jo på vei til å ringe til alle nødetatene!» … «Kan eg bruke det der badet i det hele tatt lenger?!?»

Jeg er litt brydd, men samtidig litt stolt over å ha rystet en garvet politimann. Neste gang velger han kanskje sengen lengst i fra badet, ... om han i det hele tatt vil dele rom med meg flere ganger.

Glemte jeg å skrive at denne historien ikke bør leses av sarte sjeler?

Photo by Gabor Monori on Unsplash